Siste del av «Stjålet» av Ann-Helén Laestadius

Kvelden fikk en dårlig start. Mari hadde på forhånd spurt om Tippy kunne få være med, og vertinnen gledet seg stort over dette. Da det viste seg at Tippy var AVGLEMT ble det nesten så at Mari ble beordret tilbake for å hente henne…. Stemningen ble ikke bedre av Hilde og Maris erting av husets monstera, som er en stakkarslig blek skygge av sine to avleggerbarn i henholdsvis casa Hilde og casa Mari. På toppen av det hele måtte Mari kvele noen knis da undertegnede stolt viste fram årets potetavling som teller hele 14 poteter – naturlig nok gror det mye mer hos henne.

Stemningen bedret seg da hjemmelaget thaisuppe med torsk og reker kom på bordet, og Mari utfordret sine egne grenser og prøvde seg med spisepinner for å få i seg nudlene – uten det forventede sølet! Ellers ble det pratet litt om 50-årsfeiringer, som to har unnagjort og to ser fram mot med blandede følelser. Det ble mimret over serviettsamlinger og barbiedukker, prisen på plastikkposer og vanen med medbragt handlenett. Mari kunne stolt fortelle at hun opererer med en posepose i bilen, med poseposeposer i. 

Etter suppe kom det en meget godkjent lakrisis på bordet, Gunhild bidro til bokmerkesamlingen med flotte merker fra England og praten dreide seg over mot boka. 

Maris uventede og i enkeltes øyne overdrevne bruk av post-it lapper var ikke like framtredende i bokas siste del, kanskje fordi vi alle syntes at Elsas historie var best mens hun fortsatt var et barn, men tapte seg litt ettersom hun ble eldre. Den ble litt langdryg, men ikke kjedelig. 

Det ble nevnt at historien enkelte ganger føles dårlig konstruert, at forfatteren “rydder scenen” for å få den tenkte handlinga til å gå opp og det føles lite troverdig. 

Vi tenker at denne boka ikke har vunnet prisen for årets bok på grunn av litterære kvaliteter, men fordi det er en historie og et tema som trenger å komme fram i lyset. Og vi føler at vi har lært litt om samisk miljø, kultur og historie. 

Sigrid

«Stjålet» av Ann-Helén Laestadius

Leselyset møttes hos Mari en tirsdag kveld, 20.09.22. På kjøkkenet stod maten og godgjorde seg mens det luktet liflig. Mari vartet denne gangen opp med Potaje de lentejas. Linsene var til og med innkjøpt i Spania i sommer og fraktet nordover til glede for Leselysets damer. Det ble kommentert at det var en rustikk rett hvor vi gikk på skattejakt oppi gryta, og det ble dratt sammenligninger med de rustikke damene rundt bordet. Godt var det i alle fall! Mari fikk skryt for både maten og for sine grønne fingre. Monstera-planten var flott og nå når den den var rett og rank i ryggen – desto mer imponerende.  Pengetreet fikk også hyllest. Hva er det den dama ikke kan?!

Vi fikk ellers vært innom ymse tema som at eldste sønn i huset nå er i Sjøforsvaret, Mari kan gjerne få spennende te til jul da beholdningen har blitt litt skrinn i det siste, og Sigrid skremte oss med en historie om hvordan hun ødela en hel beholdning av tørket mynte da den ble iblandet sjokolademynte som ikke bestod kvalitetskontrollen.

Denne gangen hadde Mari gjort et voldsomt forarbeid med boka. Det stakk gullapper ut av den alle veier og tettskrevne notater sved oss i øyene. Vi andre var noe beskjemmet over nivåforskjellen som ble avslørt på forberedelsene, men satser på at Mari’s energitopp er en engangsforeteelse og at det snart roer seg igjen. Mari var denne gang den klart mest kritiske til boka, så det spørs om det er en sammenheng der.

Vi hadde lest første halvdel av boka. Hovedpersonen i boka er samejenta Elsa, ni år, og livet hennes i utkant Sverige. Det er motsetninger mellom samene og de andre landsbyboerne, men også internt blant samefamiliene. Elsa er eneste vitne til at en mann dreper reinkalven hennes og etterpå truer henne til taushet. I første del av boka er synsvinkelen Elsa som barn, men vi rekker å få et inntrykk av Elsa 10 år senere.

Bokdiskusjonene gikk som følger:

Flertallet av oss likte boka og syntes den var engasjerende og lettlest. Skiftet i historien med Elsa fra barn til voksen gjør at man mister litt fotfestet og må begynne på nytt å bli kjent med henne. Elsa som barn kommer vi mer under huden på og det oppleves troverdig selv om hun er noe irriterende til tider. Man gjenkjenner det samiske som preger historien selv om man ikke selv har inngående kjennskap til samisk kultur og levemåte. Noe av konflikten er reinsdyrholdet, uvettig kjøring på snøskuter og ulovlig jakt på rein og dyreplageri.

Mari blafret med notatene sine og mente at boka er litt enkel og at den mangler det lille ekstra. Språket er enkelt, og litterært sett utmerker ikke boka seg. Hvorfor har den egentlig fått prisen som årets bok i Sverige? Boka fremstår litt barnebok-aktig, med en perfekt 9-årig heltinne og det smøres litt tykt på.

Samene er også selv rasistiske og noen lider under at de ikke anses som samisk nok av de andre. Sameslektsboka er viktig for å kunne spore familiehistorikken. Den ulovlige jakten og drepingen av rein omtales som mord, noe som fremstår som litt overdrevent og voldsomt, selv om det er bestialsk. Mord er det vel i så fall i overført betydning på samisk kultur og levesett. Samene lever med stor frustrasjon over å ikke få gjennomslag hos politi og styresmakter for å sette en stopper for den ulovlige jakta.

Boka fremstår litt for svart-hvitt og overtydelig. Er det noen man ikke er ment å like, omtales de som slemme, barnslige, med slappe hender og de er i tillegg ustelte. Boka ser så langt ikke ut til å ha flere lag og det er lite spennende snadder å grunne over. Tematikken i boka er både eksotisk og nært. Vi lurer på om ting som vi nå synes er litt uforløst, som selvmordet til Lasse og at Hanna skyver fra seg sin egen sønn, fanges opp og samles i trådene senere i boka.

Vi får se hva resten av boka har å by på….

Gunhild