Jacayl er kjærlighet på somali av Amal Aden og Håvard Syvertsen

mai 16, 2018

Maten: Leselyset møttes hjemme hos Gunhild en varm og fin sommerkveld i midten av mai. Vi fikk servert passe godt stekte kyllingvinger med en veldig god salat til. Ved matbordet diskuterte vi 17. maiforberedelser, konfirmasjoner som var unnagjort siden sist og turer vi hadde vært. Maten i Krakow ble behørig mimret over, og Mari og Hilde husket henrykt skåla med fett på restauranten den første kvelden de var der i 2002.

Desserten tok vi ute på terrassen og vi fikk akkurat med oss solnedgangen mens vi spiste passe varme smash og jordbær.

somali

Boka: Alle hadde lest fortellinga av Amal Aden og Håvard Syvertsen om Sarah som forelsker seg i Mustafa. Vi var enige om at den var både lettlest og godt skrevet og at særlig beskrivelsen av ungdommelig overmot og kjærlighet gjør den til ei bok verdt å lese. Vi diskuterte ulike årsaker til at undertrykkende kulturer ikke endrer seg så raskt, og vi funderte over hvordan det er mulig at mennesker kan være så brutale overfor sine nærmeste.

Ny bok: Selv om vi absolutt likte boka ser vi for oss noe mer lystig lesning for sommeren. Vi har store forhåpninger til at Mari finner noen fine cover nede i magasin.

Kombinert sommeravslutning og lesesirkel: Vi ble enige om at vi drar på Benja Siam søndag 24. juni og snakker om Maris bok ute på byen.

Neste ordinære lesesirkel: Vi skal være hos Hilde, Gunhild skal ha med bok og Sigrid skal skrive referat.

PS! Coveret på denne boka var vi veldig begeistret for. I treet skjuler det seg to ansikter.

PS! Sigrid fikk nøyaktig samme bokmerke av Gunhild som hun selv hadde kjøpt seg på et galleri i Krakow for hundre år siden.

 

For leselyset: Hilde.

Reklamer

Nå leses: «Jacayl er kjærlighet på somali» av Amal Aden

april 22, 2018

Hilde hadde med seg disse forslagene:
Amal Aden: Jacayl er kjærlighet på somali
Peter Frankopan: Silkeveiene
JMG Le Clezio: Gullfisken
Hoda Barakat: Vannpløyeren

Muligens var det på grunn av tykkelsen på boka at Aden trakk det lengste strået  :o)


«Nøtteskall» av Ian McEwan

april 22, 2018

Leselyset har igjen hatt treff, denne gangen hos Sigrid. Sigrid serverte den etter hvert noe uspreke kyllingsuppen, men for å likevel ‘spreke opp’ bespisningen hadde hun flyttet bordet og byttet om på sitteplassene. Dette stuntet avstedkom en del forvirret kakling. Men vi er jo voksne mennesker, og da vi fikk roet oss og endelig anbrakt oss på hver vår stol, klarte vi likevel å få ned maten.

Sigrid betrodde oss at hun underveis i matlagingen hadde avdekket at det verken fantes smør eller maisenna på kjøkkenet hennes. Hun presenterte likevel et fat med hjemmelaget hvitløksmør til brødet, og hvordan det kunne komme i stand fremstår fortsatt som en gåte.
Gunhild kom også med en betroelse som festet seg til referentens notatblokk: Siden hun liker å legge lista lavt bruker hun å spyle nan-brødet under kjøkkenkrana før hun varmer det i stekeovnen. Akk ja sann.

Mens vi spiste fikk vi feriereferat med kompliserte sykdomsbeskrivelser. Vi sludret også om tradisjoner; erfaringer når det gjelder konfirmasjoner og barnedåp, og ny teknologi knyttet til begravelse.

Noetteskall_productimage

BOKA
Da vi hadde spist trakk vi som vanlig over i salongen for å snakke om boka som vi alle hadde lest. Det viste seg at ingen var helt fornøyd. Alle var enige om at Ian McEwan er flink til å ordlegge seg, men denne gangen var ikke det nok til å få fram noen begeistring. Det er en artig idé han har å arbeide med, men det skurrer for mye med den babyen som ligger inni magen og legger ut som en meget velutdannet og reflektert voksen mann.
Hilde hadde lest ‘Barneloven’ av samme forfatter fra før, og hun sa at den er veldig annerledes og mye bedre. Så forventningene hennes hadde ikke blitt innfridd. Sigrid sa at hun ikke likte noen av karakterene i boka, og at alle som en var irriterende. Noe vi andre langt på vei sa oss enige i. Vi samlet oss også i gremmelsen over at kvinnen som bærer barnet har det så skittent og utrivelig og ikke tar ut søpla en gang. Underlig og lite troverdig virker det også at hun drikker alkohol daglig og har hyppig sex langt inn i niende måned av svangerskapet.
Det er gjort et nummer ut av at handlinga i boka er spunnet over samme grunnplot som Hamlet. Men vi fant ikke at det gjorde boka særlig mer spennende. Den er langsom og pratesyk, og den fikk nesten Mari (som brukte lydboka) til å falle i søvn bak rattet. Vi var raskt innom sitatet ‘To be or not to be’, og spekulerte over om det kunne kaste lys over noe. Muligens kan man si at det her er i møte med ufødt liv, er man eller er man ikke, og ikke i møte med en hodeskalle, at ordene her vil finne sin klangbunn. Samtidig skimter man hodeskallen i giftofferets mulige snarlige død…
Boka er visstnok ansett som en krim, men der må vi si oss uenige.

Da vi var ferdige med å snakke om boka hadde vi den vanlige diskusjonen om hvem og hvor, og vi fant etter hvert ut at vi skal til Gunhild neste gang. Hun begynte straks å planlegge menyen og skal kanskje servere spare ribs. (Sigrid tar med maiskrem).
Vi ble litt skremt da Gunhild mimret om sin favorittmat fra den gangen hun bodde på Kansleren på Tøyen: Kokt-stekt ris med tunfisk, potetgull og hvitløksdressing. Vi håper det blir spare ribs på neste treff, og ikke tunfisk a la Kansleren…

Ellers repeterte vi noe vi tidligere har sagt om Keira Knightley, vi drøftet barns og ungdoms fakter og særheter (som vanlig), og vi la planer for et teaterbesøk til høsten.

For Leselyset:
Mari


Nå leses: «Nøtteskall» av Ian McEwan

mars 18, 2018

Sigrid fristet i tillegg med «Familien på Gilje» av Jonas Lie og «For øvrig mener jeg at Karthego» bør ødelegges av Kyrre Andreassen.


«Kimen» av Tarjei Vesaas

mars 18, 2018

Leselyset møttes hos Mari 12.02.18. En sliten Gunhild forsov seg og kom litt etter de andre. Mari vartet opp med hjemmelaget pizza og damene var svært fornøyde med traktementet. Praten gikk som vanlig lett mens maten ble fortært. Tippi hang som en håpefull skygge rundt bordet, men det kom ikke mange godbitene hennes vei. Temaer under måltidet var bl.a. omorganisering, misnøyekultur og krimserien Broen.

kimenKimen1_productimage.jpg

Boka var denne gang «Kimen» av Tarjei Vesaas. Vi sammenlignet de ulike covrene vi hadde på utgavene våre og et skilte seg ut som mer «grisete» enn de andre. Det var ikke full enighet om hva illustratøren hadde hatt i tankene, men artig å tenke litt bredt her.

Boka ga næring til mye diskusjon blant damene. Den ble beskrevet nesten som en langnovelle, og med tydelig symbolbruk. Det var en del ord som ikke var så lette å forstå, selv om man ikke er fremmed for å lese nynorsk. Det er flere parallellhistorier i boka. Grisene ble ville og gale, som også instinktet tok over hos menneskene. Menneskeliggjøring av grisene med ord som ansikt vs tryne, kontra menneskene som omtales med ‘dyreaktige’ ord. Mari var tydelig på at hun ikke likte boka. Hilde likte den men synes ikke dette er det beste av Tarjei Vesaas. Mari synes forfatteren bruker for lang tid, det er for dårlig fremdrift i fortellingen. I andre fortellinger av samme forfatter kommer man tettere innpå hovedpersonene, her er det flere hovedpersoner, men ingen man kommer tett på.

Språket i boka er gammeldags, nesten poetisk. Den kom midtveis i forfatterskap til Vesaas. Følgende ble også kommentert; to farger går igjen i boka; den grønne øya og den røde låven. Kari Nes representerer Samvittigheten. Vesaas viser innsikt i menneskesinnet. Grisetragedien som gjør at det ‘tipper over’ for den fremmede. Håpet – kimen, hvor det nye livet vokser frem. Dette er en allegorisk roman hvor det som utfolder seg mellom permene er et bilde på noe. Massesuggesjonen som skaper lynsjestemningen drar tankene til tidsperioden når boka er skrevet, før andre verdenskrig. Lys og mørke, de som gikk til grisehuset – til mørket og lorten vs hesten, den edle – sola. Den rettferdige harmen under jakten, behovet for å fraskrive seg egen skyld i etterkant. Skadefryden over at dette kunne skje på Li gård. Haug og Dal – alltid i par, opp og ned. Vi syntes alle at låveseansen ble for lang, men boka var likevel lettlest og spennende.

Gunhild


Nå leses: Kimen av Tarjei Vesaas

februar 8, 2018

Gunhild hadde i tillegg med seg Den fremmede av Camus, Tre kamerater av Remarque og Renhetens pris av Haff


slutten på Amundsen….

februar 8, 2018

Hele kvelden starta med et mysterium! Hilde hadde funnet fram boka for å lese fra der hun glapp sist (s. 87!) men før hun rakk å begynne på lesinga forsvant boka……. Bortevekk! Hele stua ble endevendt, hele kjøkkenet, hele huset, ja sågar kontoret var sjekket men boka var og ble borte. Tiltross for våre mistenksomme hint påsto Hilde at det slettes ikke var med hensikt for å slippe å lese mer om Amundsen, diverse italienere og deres vidreverdigheter i isødet. Boka var borte! Men Gunhild, klok av egen erfaring eller bare veldig flinkt til å gjemme ting? Hun flytta på en sofapute hun og der lå boka gitt….
Dermed kunne vi ganske så lattermilde slå fast at Hilde hadde vært dårlig til å støvsuge før vi kom på besøk, men derimot serverte hun en aldeles nydelig chili con carne. Under maten ble det mimret om morsomme opplevelser i Krakow og Budapest, spesielt om forelesere som slo seg løs på studietur.

Siste halvdel av Amundsens siste reise syntes vi tre som hadde lest at hadde vært spennende lesning. Men som i første halvdel ble det litt mye detaljer om fly og skip som nok ikke interesserte oss så veldig. Det er mange navn og nasjonaliteter og holde rede på, og forhistorien til alle som deltok ble også vel grundig forklart enkelte ganger.
Vi kom inn på den helterollen oppdagelsesreisende hadde i sin tid, og hvilken rolle de spilte i samfunnet. Vi lurte også litt på hva som var Amundsens motivasjon for å legge ut på denne ekspedisjonen, blakk og syk som han jo tross alt var. Han selv følte vel at han var den eneste rette for dette oppdraget, og ville vise for alle han han fortsatt var en mann å regne med.  Alt i alt en spennende bok, som ga oss ny innsikt i en del av vår historie vi tidligere bare kjente omrisset av.

 

Sigrid