«Jentene» av Emma Cline

april 5, 2020

Da har Leselyset hatt samling igjen. På grunn av de rådende omstendigheter ble treffet avviklet med videochat på Messenger denne gangen. Det har vi aldri gjort før, og det var selvsagt en del innledende problemer:
Hilde var uten bilde, Gunhild var uten lyd, Mari var uten bilde…
Det var faktisk bare Sigrid som hadde alt på stell. Men ting ordnet seg etter hvert, og da Gunhild til slutt resignerte og flyttet seg til mobiltelefonen, var vi endelig fulltallige både på lyd og bilde. Noen drakk te mens andre mesket seg med rødvin, rare grimaser ble testet ut i kamera, og Sigrid hadde stilt seg opp så lagelig at vi kunne beundre den struttende monsteraen hennes i bakgrunnen.

Vi hadde blitt enige om å lese ca halve boka til dette treffet, og alle fire hadde kommet dit de skulle. Alle var enige om at det er en veldig bra bok så langt. Det er interessant og forfatteren skriver svært troverdig. Man lever seg virkelig inn i det som beskrives. Selv om boka er lang fremstår den som lettlest. Men den er ubehagelig, og selv om man stadig ønsker å lese videre, gruer man seg også litt for å finne ut av hva som skal komme til å skje. Så vi ‘grugleder’ oss altså til å lese resten av boka.

Det ble ikke helt det samme å treffes ‘over nettet’ som å samles hjemme i hverandres stuer, og i tillegg hadde vi jo bare lest første halvdel av boka, så diskusjonen ble ikke så lang denne gangen. Men vi fikk nå snakket litt om hvordan vi takler tilværelsen i delvis isolasjon med hjemmekontor etc. Flere var litt bedrøvet over å ikke kunne dra på hytta i påsken. Men ellers virket alle å være ved godt mot. Noen helseplager har vi riktignok. Hilde har fortsatt tennisalbue, og vi satte noen spørsmålstegn ved den ergonomiske utformingen av hjemmekontorløsningene våre. Men fortsatt hadde ingen av oss fått Koronaen, heldigvis.

Det ble ikke valgt noen ny bok denne gangen siden vi fortsatt skal lese i Cline: Jentene. Men neste gang er det Gunhild som skal stå for utvalget. Hun hadde noen bekymrede tanker rundt hvordan vi skulle få skaffet til veie bøker, nå som bibliotekene er stengt. Men vi som har nøkler til bibliotekene trøstet henne med at det nok skal ordne seg på et eller annet vis når den tid kommer…

For Leselyset:
Mari 


Nå leses «Jentene» av Emma Cline

mars 4, 2020

Mari hadde også med diktsamlingen «Hjem, sier hunden» av Gro Dahle, tegneserien «Kariba» av James Clarke og «Omveien» av Gerbrand Bakker


«Sommerlys – og så kommer natten» av Jon Kalman Stefánsson

mars 4, 2020

Nok en gang var vi klare for litterære dypdykk i bøkenes verden, denne gangen var det Mari som stilte spisebord og sofa til disposisjon. Hun serverte en nydelig oppjazza thaisuppe fra Rema, og toppa det hele med å tilby $100 servietter for å tørke søl av haka! Og som vanlig trippa Tippy rundt bordet og så bedårende ut i håp om at noen smuler skulle falle hennes vei. TV-programmet «Fra bølle til bestevenn» ble diskutert, og også vi ikke-hundeeiere viste stort enasjement.

Denne kvelden kom litt brått på Hilde, som ikke trodde vi skulle møtes før neste uke og derfor bare knapt hadde startet på boka. Gunhild kunne fortelle at hun hadde hatt en alt for sosial vinterferie, så hun hadde sprenglest men manglet fortsatt de siste sidene. Mari og undertegnede var dermed de eneste som hadde fullført kveldens oppdrag…

«Boka er et utrolig litterært portrett av en landsby på den islandske vestkysten og menneskene, drømmene og lengslene som lever der: En skildring av vanlige menneskers uvanlige liv – utført med Kalman Stefánssons uforlignelige blanding av ømhet, humor, skjønnhet og fantasi. «Vi skal ikke fortelle om hele byen, vi skal ikke gå fra hus til hus, det vil du ikke orke, men her kommer det helt sikkert til å fortelles om lidelsene som knytter dagene og nettene sammen, om en lykkelig lastebilsjåfør, om Elisabeths svarte silkekjole og han som kom med bussen, om Turid som er så lang, og så full av hemmelig lengsel – og om en enslig bonde og en fire tusen år gammel mumie.»»

Det er en litt uvant fortellerstil i boka, med veksling mellom «vi» og en allvitende forteller, veldig muntlig. Mari hadde hørt første del av boka på lydbok, og anbefalte det varmt. Det er mange underfundige historier om rare mennesker i denne boka, men ingen av personene vi lærer å kjenne er så rare at de blir karikert – det liker vi!
Jeg fikk fort en følelse av at dette hadde jeg lest før da jeg begynte med boka, men det gjaldt bare første kapittel så enten har den vært med hjem før og blitt påbegynt eller så har jeg lest noe som ligner veldig….. Denne kvelden var Leselyset (de tre med noe de skulle ha sagt…) samstemmig enige om at dette hadde vært en leseopplevelse av de sjeldne. Vi føler alle at det dessverre er lenger og lenger imellom vi får slike gode leseopplevelser, og denne var kjærkommen!

Etter oppsummeringen av boka kunne Gunhild dele ut royale bokmerker fra Buckingham palace, noe som førte samtalen inn på kongelige og deres gjøren og laden, der vi konkluderte med at vi ikke bryr oss så mye. Det som derimot fikk mye oppmerksomhet var en av Maris rare planter, som flere planla og ta med seg en avlegger, noe som dessverre ble avglemt. Mari gjorde oss selv oppmerksom på at hun har julegardiner hengende på kjøkkenet, og har dermed INGEN grunn for å disse andres lysestaker med grantrær og rådyr!!
Og så måtte vi jo innom helsa! Hilde sliter litt med en tennisalbue, som hun har pådratt seg på grunn av master-skrivinga, som også går ut over hukommelsen – skylder både på alder og stress! Gunhild har nådd den alderen at puppene sjekkes, konkluderte vel med at ingen mannfolk ville tålt at deres baller ble sjekket i en slik maskin…

Som vanlig en fin kveld!

Sigrid


Nå leses: «Sommerlys – og så kommer natten» av Jon Kalman Stefánsson

januar 28, 2020


Bøker vi valgte bort: Auestad: «Knakketiknakk – korte fortellinger fra Japan1895- 2012», Myklebust: «Kvar ein fugl»


Svart vann av Joyce Carol Oates

januar 28, 2020

Leselyset møttes ute på byen på Kona på Solsiden for ‘kick off’ på det nye året en sen kveld i slutten av januar. Hilde hadde avtalt skyss med Sigrid og det endte opp med at begge kom nesten en time for seint! Hilde tar på seg all skyld og legger seg langflat for å ha antatt at Gunhild så ferdig håndballkampen. Hun lover dyrt og hellig at hun resten av året skal komme til rett tid! En dårlig oppstart med skam og skyld gjør at det heretter bare kan gå én vei.
Etter litt dårlig stemning fikk vi bestilt både Lennart-drinker og diverse matretter, og vi kunne begynne å konsentrere oss om mer hyggelige ting enn for seint-komming. Oppdatering på ungenes ve og vel pleier å være en nokså fast post på programmet. Denne kvelden var det utenlandsstudenten som var hovedfokus. Hun hadde det siste halve året i England oppdaget at til tross for at skolen var bra, var både vegetarmat, strømforhold, juice og vaskemiddel mye bedre her hjemme. Etter å ha diskutert slike kulturforskjeller og klaustrofobi gikk vi over til Sigrids uhell på Filippinene. Det kan være skummelt å snorkle, men Sigrid tok ikke skrekken og hadde hatt en veldig fin tur. Hun kunne- om så godt dra tilbake både til Filippinene og Singapore.
Så gikk vi over til å diskutere boka vi hadde lest siden sist:

Boka ble utgitt i 1992 og handler om Kelly.
Kelly opplever at livet hennes passerer i revy mens hun sitter fastklemt i en bil og venter på å drukne. Hun ble frivillig med den rike senatoren på den fatale kjøreturen. Han har drukket alkohol og de ender opp med å kjøre seg vill. Han kjører bilen ut i det svarte vannet, redder seg selv og forlater henne. Men fokuset er ikke på å svartmale senatorens ugjerninger, det er Kellys tanker der hun sitter igjen i bilen og venter på at han skal redde henne det handler mest om.


Sigrid og Hilde likte boka veldig godt. Spennende og umulig å legge fra seg til tross for dyster tematikk. Sigrid hadde lest flere bøker av forfatteren og mente denne stod i stil med de andre. Gunhild og Mari likte den ikke så godt. Mari mente den var for repeterende og at det ble kjedelig å lese det samme om og om igjen. Gunhild syntes innholdet var litt utfordrende å forholde seg til, tristesse på tristesse og mørkere kan det vel ikke bli.

Etter den litterære gjennomgangen stod nytt bokvalg for tur. Hilde hadde valgt ut ei diktsamling (Myklebust), fortellinger fra Japan (Auestad) og en islandsk roman (Stefànsson). Mari var litt stemt for diktlesning, men Sigrid satte foten raskt ned. Dikt minte henne for mye om pliktlesning av dikt på videregående. Sigrid ville veldig gjerne lese den islandske, det var Gunhild enig i. Mari måtte dermed legge diktsamlinga bort og bøye seg for flertallet. Mari skal velge bøker til neste gang vi møtes, kanskje kan hun ta med tre forskjellige diktsamlinger? Her er alt lov, vi venter i spenning!

Til slutt diskuterte vi hvordan Leselyset skal feire 20-årsjubileum i år. Sigrid inviterte oss til hytta til Hilde på Råkvåg. Super idé til våren når båten er klar for tur. Hilde vil gjerne vise fram hvor flink hun har blitt til å kjøre båten selv(!) Hilde tipper også at Sigrid har lyst til å vise fram fiskeegenskapene sine til Mari og Gunhild. Hun kaster nemlig snøret ut i vannet og der biter fisken på i løpet av sekunder ��
Ps. Vi hadde også en debatt om bokmerkesamlinga vår etter at vi hadde fått nye bokmerker fra Filippinene. Det kom fram at noen av oss hadde ‘yndlingsbokmerke’. Andre hadde tanker om å ramme inn bokmerkene og henge de opp på veggen. Noen bokmerker har blitt ødelagt i vasken, noen blir stjålet og noen er for fine til å åpnes og ligger fortsatt trygt bevart i plast.
Hilde.


Nå leses: Svart vann av Joyce Carol Oates.

januar 13, 2020

Sigrid foreslo følgende bøker: Minner om fremtiden av Siri Hustvedt, Omriss av Rachel Cusk og den boka som tilslutt kom ut som vinneren av dragkampen; Svart vann av Joyce Carol Oates. Her er det bare å grue seg…..


Usynlig av Paul Auster

januar 13, 2020

Leselysets fire damer samlet seg denne syttende kvelden i desember i Hildes julepyntede bolig. Der vartet vertinnen opp med vår velkjente og lekre indiske kyllingsuppe. Det var et kjært gjensyn og meskingen pågikk over et lengre tidsrom. Hvitløksbagett og assortert drikke ledsaget måltidet. Etter at vi med stramt bukskinn stavret oss over i sofakroken vanket det velsmakende gløgg og te, fulgt av pepperkaker og colapinner. Nam! En god start på julas etegilde. Ja, noen av oss hadde vel startet enda litt før kanskje.

Sigrid gjorde stor skam på seg ved å måtte innrømme at hun ikke hadde prioritert å lese ut boka, men tvert imot lese til eksamen, samt lese annen mer forlokkende litteratur. Fysjom! Bunnen ble nådd da hun med et skuldertrekk sa «Det vart itj!». Hun kopierer Mari der altså. Bra hun får sin velfortjente straff med et opphold i Singapore og Filippinene nå i julen!

Samtalen ellers hadde et lengre stopp ved temaet julemat. Mangt og mye ble diskutert, bla. fiffigheten ved å legge poteter nederst i gryta under pinnekjøttet. Det var med hell forsøkt av både Mari og Sigrid, og Hilde var en ytterst interessert tilhører. Her lukter det eksperimentering på kjøkken til jul! Det startet pent og pyntelig med tradisjonell julemat; ribbe, pinnekjøtt, and, kalkun og lutefisk, før vi skled over i ikke fullt så tiltalende retter som klubb og duppe, blodpølse, blodpannekaker og lungemos. Den siste retten var Mari en sverddrager for og hun bød på gode barndomsminner om lungemos og de selvsagte følgesvennene spagetti, sprø løk og ketchup. Mottagelsen var vel heller lunken får man si.  Etter et kort stopp innom torsketunger og slurping av uer-hoder sa vi takk for mat.

Siste del av boka var blitt lest av ¾ lesesirkel men for en god stund siden. Vi slet litt med å huske innholdet i starten, men det løsnet etter hvert, selv om interessen for boka var ganske laber.
Den har interessante fortellertekniske grep da historien fortelles gjennom ulike fortellerstemmer. Usikkerheten er hvem som forteller sannheten. Akkurat hva prosjektet med boka er, er vi litt usikre på. Den er litt langdryg, og ikke særlig spennende synes vi. Ungdomskompisen til Walker spiller en stor rolle i fortellingen, og hvordan han går på jakt etter mer informasjon og sannheten om hva som skjedde. Slutten blir mest merkelig og komplisert. Cécile «stedatteren» til Borne har sin egen del av fortellingen, og boka avslutter med en reise hvor hun treffer Borne. Det som fremkommer i dette møtet snur opp ned på en del antagelser vi har på forhånd, og Borne fremstår stadig mer som en gal mann. Har han virkelig vært med i de hemmelige tjenester? Hadde han en finger med i spillet når far til Cécile var i en bilulykke? Hvorfor vil han nå utgi sine memoarer i romans form? Hvorfor foreslår han giftemål? Ved bokas slutt er vi ikke noe klokere på hva som egentlig skjedde. Den er en kunstnerisk bok og komposisjonen er en viktig del av den, men den fenget ikke Leselyset dessverre.

Gunhild