Nå leses: «Alv Erlingsson» av Tore Skeie

november 22, 2016

Gunhild hadde med seg flere forslag:
Alv Erlingsson av Tore Skeie, Profetene i Evighetsfjorden av Kim Leine, Klosterkrønike av Saramago og dikt av Emily Dickinson.
Profetene falt raskt bort siden Sigrid (selvfølgelig) hadde lest den før. Og da vi oppdaget at en av personene i Alv Erlingsson heter Margrete Sprenghest var valget klart. Til neste gang leser vi Alv Erlingsson – fortellingen om en adelsmanns undergang av Tore Skeie.

Reklamer

«Å skrive» av Marguerite Duras

november 22, 2016

 

Tjo-bing!
Da var det på tide å oppdatere bloggen, omsider… Det skulle vært gjort for lenge siden, det må innrømmes. Men det skjedde noe med meg, og det var noe mystisk som jeg selv er uten skyld i, og det var at hver gang jeg husket at jeg skulle oppdatere bloggen, så gadd jeg ikke, og hver gang jeg gadd å oppdatere bloggen, så husket jeg det ikke. Slik hadde det seg altså…

Men men, nå skal bloggen til pers. Leselyset hadde altså treff hjemme hos Sigrid for en stund siden. Ganske lenge siden. Sigrid hadde disket opp med Cili sin carne med sjokolade. Den var god og vi smattet og smasket, men vi klarte likevel å snakke ganske mye også. For eksempel orienterte Gunhild om at hun hadde hatt hjemmeeksamen og at hun hadde vært i Cannes og at hun også skulle til Kjøbenhavn. Vi snakket også ganske mye om hvem som hadde vondt hvor og lignende. Så må vi ikke glemme at Sigrid satte ei skål med glutenfritt smågodt på bordet etter at vi hadde trukket over i salongen. Dermed ble det smasket og smakt enda mer i en forlengelse av slafsingen ved middagsbordet.

Vi bestemte etter hvert at vi ønsket å dra på hyttetur til Oppdalsnære strøk i slutten av oktober, og vi diskuterte litt hvilke aktiviteter en slik tur bør inneholde. Sauna seilte opp på førsteplassen for foretrukne aktiviteter. Spilling av spill kom også høyt opp. Men man skjønte etter hvert nødvendigheten av å unngå spillet Store Norske siden Sigrid blir så sur når noen tar bøkene hennes. Hun var visst fortsatt bitter over noen hendelser i fortida som hun kunne beskrive i detalj. Hun hisset seg rett og slett opp. Det er selvsagt forståelig at man misliker å bli frastjålet bøker, så Leselyset kommer nok aldri til å underholde seg med akkurat det spillet, verken på hyttetur eller i andre sammenhenger. Det kom også inn et forslag om turgåing, og selv om mottakelsen var noe lunken kom det ganske høyt opp på lista på grunn av forslagsstillerens (Sigrids) entusiasme og pågangsmot og dessuten nedlatenhet overfor dem som ikke delte entusiasmen.

Da vi hadde snakket ganske lenge fikk Gunhild presset gjennom at vi skulle diskutere boka. Vi hadde lest Å skrive av Marguerite Duras. Det var den tynneste lille boka vi har lest i Leselysets historie, men den fortonte seg likevel litt for lang for sitt eget innhold. Alle Leselysets medlemmer var ganske samstemte denne gangen, og vi følte vel at denne boka er mest for fansen. At den overdrev en hel del og at den framkalte gjesping. Det krevde stor konsentrasjon å komme gjennom den, kanskje mye fordi den er så repeterende. Den bygger opp under forfatterklisjeer og er ganske ‘full av seg selv’. Den er kanskje poetisk, men det blir litt for mye. Likevel må det sies at lesingen var noe interessant og lærerik siden forfatteren skriver om seg selv og sin tydelig smertefulle kreativitet. Vi visste vel ikke så mye om Duras fra før, selv om vi har lest Elskeren tidligere. Det var forresten ei bok vi likte godt, så vidt jeg husker.

For å veie opp for den uhørt korte boka hadde vi valgt ut tre dikt av Emily Dickinson som vi skulle lese i tillegg. Det var disse: Sjelen velger sin omgang, Jeg hørte en flue summe og Jeg er Ingen! Hvem er du?. Gunhild bestemte kjapt at vi andre skulle lese diktene høyt, og hun pisket oss effektivt fra dikt til dikt. Diktene likte vi godt, og vi analyserte litt overfladisk etter hvert. Det var en opptur etter boka, kan man vel si. Vi merket oss et spesielt sammentreff i tematikk, fluen og døden, som finnes både i et av diktene og i Duras’ bok. Vi syntes også det var underholdende at Sigrid ikke hadde skjønt hvor dikt 260 sluttet, og hadde tatt med dikt 261 i samme slengen, og at hun dermed ikke helt hadde skjønt hva det handlet om. Hehe! Det skal vi nok ikke glemme så lett!

Da alt boksnakket var overstått begynte både Sigrid og Gunhild å rasle hemmelighetsfullt med noen poser, og snart var nye bokmerker fra nye reisemål delt ut. Det var som vanlig et høydepunkt, bortsett fra at jeg fikk et som var veldig groteske bilder på. Jeg la det nederst i bokmerkeskuffen i håp om å glemme det, og nå har jeg faktisk allerede glemt hvordan det så ut. Siden innholdet i bokmerkeskuffen er såpass mangfoldig er det sannsynlig at jeg aldri vil nå ned til akkurat det bokmerket, om jeg så leser til jeg blir 100 år.

For Leselyset: Mari