Nå leses: Rubicon av Agnar Mykle

Hilde hadde med seg «Dikt i samling» av Olav H Hauge, «Altarelden» av Kristoffer Uppdal og «Rubicon» av Agnar Mykle.

Mari kunne godt tenke seg å lese poesi mens Sigrid og Gunhild helte mer mot å holde seg innenfor komfortsonen og velge prosa. Dermed ble det «Rubicon» av Mykle vi skal kose oss med i jula. Hilde har hørt at et helt kapittel i boka, «Sagaen om draugene», skal handle om hvor fæle sunnmøringer er og hvordan Trondhjem ble til Trondheim. Vi gleder oss!

Fattige folk av Dostojevskij

Litt utenom det vanlige møttes vi tidlig søndag formiddag til brunsj hos Sigrid denne gangen. Sigrid hadde stått opp tidlig og hadde nybakte scones, hjemmelagde knekkebrød, hjemmelaget jordbærsyltetøy, laks, ribberull og pepperkaker på menyen. Ikke noe å utsette på trakteringen der i gården altså. Under måltidet gikk praten fra hard avføring, miniklyster og nesetortur over til mer behagelige ting som viktigheten av det å vokse opp med et kjæledyr og Maris nyanskaffelse av en hund så liten at den får god plass i veska hennes. Vi gleder oss til å få se bildet av Tipp, for etter å ha hørt Maris beskrivelse forstår vi at dette dreier seg om verdens nusseligste lille skapning…

 Siden sist har Mari rundet 40 og fikk tradisjonen tro overrakt et par nydelige, glitrende øredobber. Hun så veldig fornøyd ut og sa at det var akkurat det hun hadde ønsket seg!

 

Så var turen kommet til Dostojevskijs brevroman og kritikerroste debutbok «Fattige folk». Boka kom ut i 1846. Mette, tilfredse og fullt klar over at vi bor i et av verdens rikeste land var vi skjønt enige om at det var hjerteskjærende lesning å få skildret fattigdommens vesen i all sin heslighet og grusomhet. Dette står i grell kontrast til våre liv som, når man tenker over det, i stor grad preges av ødsel og overflod. Her er de fattiges skjebne knyttet til at det å heller gifte seg til rikdom framfor å trakte etter ekte kjærlighet kan være eneste vei ut av økonomisk uføre. Ordtaket «De som har det de trenger, tror at det viktigste i verden er kjærlighet. De fattige vet at det er penger» passer derfor godt til denne romanen. Makar Devusjkin og hans kjæreste Varvara brevskriver med hverandre og møtes i det skjulte fordi deres kjærlighet er umulig. Varvara er ung og vakker, har av årsaker vi som lesere ikke helt forstår, tapt sin ære og lever i skam og fattigdom. Hun skriver til Devusjkin at hun er sykelig og tror hun kommer til å dø snart. Vi undrer oss litt over hennes karakter og diskuterer om hensiktene hennes overfor den eldre Devusjkin er oppriktige eller om hun egentlig ikke er glad i han? Det diffuse ved henne gjør romanen mer kompleks og dermed kanskje mer interessant? Hvem er Varvara egentlig? Vi forstår ikke helt forhistorien henne og årsaken til at hun har havnet nederst på rangstigen i samfunnet. Kanskje har hun kjærlighetssorg over Pokrovskij og lider av det mens hun skriver med Devusjkin? Er hun likevel oppriktig glad i Devusjkin?

Vi er ikke i tvil om at Devusjkins kjærlighet til henne er betingelsesløs og ekte og vi synes han veksler litt mellom å framstå som en farsfigur og elsker overfor Varvara. Vi likte boka godt og bedre enn «Spilleren» som vi leste noen år tilbake. Vi var også fornøyde med at Gogols novelle «Kappen», som vi også har lest, blir omtalt i denne boka. Dermed følte vi oss ganske bevandret i russisk litteratur!  Vi ser tydelige likhetstrekk mellom Devusjkin og flere kjente Hamsunfigurer. Særlig Devusjkins ødsling av penger når han en sjelden gang er så heldig å ha noen slanter minner oss om de mannlige hovedkarakterene til Hamsun. Vi var også inne på at beskrivelsene og miljøet i boka minner om Dickens og vi fikk litt dermed lyst til å lese noe av han.

For leselyset: Hilde.

Nå leses: Fattige folk av Fjodor Dostojevskij

Sigrid dro frem sine forslag til neste bok: Daniel Mason med Pianostemmeren, Agnes Ravatn med Veke 53 og Fjodor Dostojevskijs debutbok Fattige folk. Nok en gang trakk en russer det lengste strået og damene skal fordype seg i ”Fattige folk. Det lover bra for kos og hygge i mørketiden!

Vi har aldri være her før av Niels Fredrik Dahl

Leselysets damer møttes en søndag kveld (21.10.12) for å diskutere diktsamlingen ”Vi har aldri være her før” av Niels Fredrik Dahl. Undertegnede må innrømme at det ikke var etter eget ønske at denne kritikerroste boka ble valgt som neste prosjekt, men jeg gikk til oppgaven rimelig uhildet og må si at leseopplevelsen ble uventet positiv. 

Mer om leseopplevelsen senere. La meg først beskrive denne kveldens måltid, en særdeles viktig faktor for damene på disse treffene. Mari hadde gjort seg stor flid og disket opp med retten ”Kylling på en seng av løk”. Både ris, salat og soyasaus beriket også bordet. Munkholm’s kjørevennlige drikke lesket våre struper slik at praten kunne gå uhindret. Det ble fort klart at Mari også ved en tidligere anledning hadde servert denne deilige retten til Sigrid, mens Hilde og Gunhild tydeligvis hadde gjort noe galt – en eller annen gang – og var ikke funnet verdige til å delta.

Denne gangen fikk alle nyte Mari’s kokkeferdigheter og stemningen var lett og god som seg hør og bør. Litt sjokkartet var det å høre at bursdagsgjester til kveldens vertinne samme helg hadde gjort kål på den tiltenkte desserten (forutsatt rester selvfølgelig) og vi måtte derfor slukøret forlate bordet uten å ha delikatert oss med ”sjokoladefondant, krem og bærsaus. (Mari ga en utførlig beskrivelse av hva vi gikk glipp av må vite). Den eneste som trakk et lettelsens sukk var midjemålet, men hvem tenker vel på slikt i sådan stund.

Under måltidet var samtalen bl.a. innom tema som 40-årsfester hvor man kan bli overrumplet over hvordan tidens tann har fart med det motsatte kjønn. Kjekke, spenstige ungkarer kan i enkelte tilfeller sjokkerende nok skli over til å bli sleske, aldrende varianter av samme art. Trist! Har aldri hørt om at dette har skjedd på spinnesiden (kremt…).

Sigrid er fortsatt reiseglad og har besøkt Rhodos siden sist. Misunnelige sukk var nesten hørbare over skrapingen av kniv og gaffel. Det frister flere med litt sol og varme i disse tider.

Etter endt måltid slepte damene seg over til salongen og danderte seg på beste måte. Mari serverte te og twist og åpnet for bokdiskusjon. Oppfatningen var ganske samstemt denne gangen – diktsamlingen ble godt mottatt. Noen dikt ga oss mer enn andre, men alle var på sitt vis skildringer av nære relasjoner – kjærlighetsdikt. Det være seg ulike generasjoner, sorg, glede, rollen som ektemann… Siden man som regel er klar over at forfatteren er gift med den enda mer kjente Linn Ullmann ga det en ekstra snert til leseopplevelsen, og det blir lett å tolke diktene i lys av de relasjonene man vet han har. Samtidig så var vi enige om at det ikke nødvendigvis er selvbiografiske dikt han skriver. Boka beskrives av forlaget som ”en samling kjærlighetsdikt. Nakne, utfordrende og hengivne dikt om å se en annen og se seg selv, om å bli til og forandre seg sammen med et annet menneske.”

Alle damene hadde festet seg ved enkelte dikt eller setninger som skilte seg ut som spesielt betydningsfulle, men disse ”vakre perlene” hadde også en tendens til å drukne litt i mylderet.  Boka fikk honnør for å være lettlest, man sluker den nærmest. Et dikt som ingen helt hadde sansen for og som ergret enkelte fant vi på side 39.

 
”Vil du vite hvem du er?

du er den automatiske skriften”

 
Dette var påfallende kort sammenlignet med resten av diktene og ga lite til oss som lesere. Mari prøvde seg med en dypere analyse og trakk frem et forslag om sammenligning mellom livet og skriving, men likevel var ingen mildere stemt mot de to linjene.

Et dikt på side 21 fikk en mye varmere mottagelse:

”Det er denne sommeren hun blir stor, hun går og snakker til seg
selv, de tynne beina fulle av blåmerker og skrubbsår, håret flokete
av salt, hun vil ikke ha hjelp til noe

Og når vi tre tynne skapninger går ut på moloen ved siden av fyret
med hver vår rose, hun en rød, du en oransje, jeg en hvit og synger
ja vi elsker med små skeive stemmer, så vil hun hive blomsten til
havet selv og jeg må holde henne så hun ikke følger med ut”

 
Konsensusen var at lyrikk leser vi gjerne igjen!

For Leselyset: Gunhild