Hvit tiger av Aravind Adiga

juni 15, 2009

hvittigerHvit tiger er skrevet av den indiske debutanten Aravind Adiga og fikk Bookerprisen i 2008. Den «hvite tigeren» som tittelen henspiller på, er Balram Halwai, en av Indias utallige fattige som har klart kunststykket å slå seg opp som rik gründer i Bangalore. Kallenavnet får han fordi han er den eneste av klassekameratene som har lært seg å lese og skrive, fordi han vil noe mer og tror han kan bryte ut av sin stands vanlige roller. Balram Halwari skriver brev til den kinesiske statsministeren som er ventet på besøk til India. Han ønsker å gi han et riktig bilde av India, det India som brorparten av folket opplever men som er skjult for oss utenfra.
Han beskriver fattigdommen, og hvor vanskelig det er for folk å komme ut av den. Men mest av alt beskriver han folks egen evne til å se og gjøre noe med sin stilling. Der Balram Halwari ønsker å få mer ut av sitt liv, er de andre sjåførene fornøyde og viser liten forståelse for hans drømmer. Familien er med på å undertrykke han med deres krav på lønna hans og hans lojalitet. Den hvite tigeneren opplever press både fra familien og at andre bruker familien som pressmiddel mot han. Folk utnytter systemet, og hverandre. Balram Halwai er klar på at også han har gjort det, men opplever også å bli utnyttet av en yngre slekning selv. Det er noen som går igjen i boka, ingen støtter og oppmuntrer hverandre, men er med på å holde hverandre nede. Da er det lett å forstå hvorfor folk forblir fattige og ikke gjør noe positivt for sin egen situasjon. Brevene Balram Halwai skriver er preget av mye hat, raseri og negative følelser, men samtidig viser han stor forståelse for sin egen situasjon. Den hvite tigene har klart  å bryte ut av buret hans kaste og familie satte han i, men til hvilken pris? Han er isolert fra familien og har gjort grusome ting for å komme dit han er. Hvorfor skriver han disse brevene? Er det for å gi det riktige bildet av India eller for å lette sin egen samvittighet?
Det er en pussig måte å skrive en bok på men det fungerer bra. På sett og vis minte boka oss om Til herr Bachmann brosjyre av Carl-Johan Vallgren. Også den var formet som et brev til en utenforstående som rakket ned på ens eget land og folk. Kan vel også si at vi ser likheter med Fornavnet mitt er Ronny av Ronny Ambjörnsson, som beskriver en typisk klassereise.
I Leselyset likte vi alle boka. Den ga oss et nytt syn på India og også sannsyligvis et sannere bilde av dette fasinerende landet. Boka var overraskende og ga oss mer enn vi forventet. Det er en bok som forteller mye uten å være overlesset, men er lettlest og interessant.

Utenom den litterære diskusjonen gikk tiden med til å nyte Maris utvalg av delige oster, og samtalen var innom lønningspils-relaterte emner, barn og gamle kjente.

Sigrid