Nå leses: Uhellet av Friedrich Dürrenmatt

januar 20, 2011

Hilde hadde med seg to bøker av Friedrich Dürrenmatt, vi valgte Uhellet framfor Forvirringes dal. De andre bøkene var Jean-Marie Gustave Le Clézios Afrikaneren og noveller av Ernes Hemmingway

Reklamer

Døren av Magda Szabó

januar 20, 2011

Vanligvis skriver vi ikke om de bøkene vi selv har anbefalt, muligens fordi vi snakker om boka hjemme hos den som har foreslått den og ikke vil skryte så alt for meget av vår egen servering… Men denne gangen ble det sånn, Sigrid skriver om boka hun foreslo og om kvelden hjemme hos seg selv! Sånn blir det bare når ikke alle rekker å lese boka…
Siden det har blitt feiret både jul og nyttår siden siste møte, preget selvfølgelig dette praten. Det viste seg også at flere hadde vært syke i løpet av julehøytidelighetene, og både sykdom og julegaver ble diskutert. Jeg serverte en rotgrønnsaks-suppe, som om jeg får si det selv er veldig god, og brytebrød fra Godt brød.

Da suppen var spist, vi hadde innatt sofaen og sjokoladen kom på bordet viste deg seg at Hilde denne gangen ikke hadde rukket å lese boka. Vi andre pliktoppfyllende lesedamer hadde lest og i varierende grad kost oss med boka.
Grunnen til at jeg valgte denne boka var at jeg hadde fått med meg en del rosende omtale da den utkom i 2006, i tillegg til at forfatteren var fra Ungarn og vi ikke har lest noen fra det landet før.

Boka handler i korte trekk om to kvinner og forholdet dem i mellom. Historiens forteller er forfatter, gift med en eldre mann og en smule hjelpesløs syns vi. Den andre hovedpersonen er den eldre hushjelpen Emerenc, som er en dame med mange hemmeligheter. Litt om litt får forfatterinnen et innblikk i Emerencs liv, men hun har en stor hemmelighet hun ikke deler med noen. Ingen får komme inn i hennes leilighet, døren inn dit blir en sperre.
Emerenc er en veldig spesiell dame, hun er både hensynsløs og hensynsfull. Hun tar vare på folk hun syns fortjener det og stiller til tider urimelige krav både til seg selv og andre. Hun ser alt i svart/hvitt, og det skaper konflikter mellom henne og de andre i gata, men kanskje spesielt mellom henne og forfatterinnen som er svak og finner seg i det meste.  De to utvikler et spesielt forhold, et forhold som strekker seg lagt ut over grensene av en vanlig frue – hushjelp-forhold. Det blir mer likt et mor – datter-forhold, der Emerenc er den strenge mor som skal oppdra sin voksne datter. Spesielt forholdet mellom fruens jobb som forfatter og Emerencs harde kroppsarbeid skaper konflikt, Emerenc mener at det er kun kroppsarbeid som kan regnes som viktig. Vi får her en konflikt mellom hode – hånd, tanke – handling, mellom den intellektuelle fruen og den arbeidende tjener.

Vi syns Emerenc ble en vel tragikomisk person, hun ble nærmest karikert ved at hun fremstilles såpass firkantet og lite tilpassningsdyktig. Men samtidig er det noe med henne. Hun er den alle i gata kommer til når de trenger noen, enten det er til snømåking eller sjelesørging. Hun har ingen medfølelse for de som er svakere enn henne, men samtidig er hun den første som kommer med suppe hvis noen er syke. Hennes store redsel for å vise svakhet blir til slutt hennes undergang. Hun takler ikke at den private Emerenc blir tilgjengelig for alle, at hennes hemmeligheter blir avslørt. Og det ender jo med at det ikke blir noe igjen etter henne, og at ingen er uerstattelige.
Vi ble kanskje en smule skuffet over den store hemmeligheten som gjemte seg bak døra inn til leiligheten hennes, det ble nesten et antiklimaks. Snakka litt om at døren nok symboliserte noe mer enn vi klarte å se…..
Boka er finurlig skrevet. Språket er til tider litt tungt, og Szabó har tydeligvis en vegring mot å bruke komma-tegnet. Vi var litt splittet i hva vi syns om boka, den ble karakterisert både som for lang, litt kjedelig, fasinerende og underholdene. Vi spekulerte også litt på hvor mye Szabó hadde hentet fra seg selv i denne boka, hun er jo en Ungarsk forfatterinne i riktig alder?

Sigrid


Nå leses: Døren av Magda Szabó

januar 13, 2011

Forslagene som Sigrid strødde om seg med denne gangen var ”Et øye rødt” av Jonas Hassen Khemiri, ”White man” av Sara Johnsen og boken som ble den utvalgte; ”Døren” av Magda Szabó. Nok en gang viste Mari usunn interesse for antall sider i de foreslåtte bøkene. Boken hadde denne gang en grei tykkelse, 284 s., men i et lite format da må det innrømmes…


Snåsamannen av Ingar Sletten Kolloen

januar 13, 2011

Vi benket oss denne kvelden hos Mari. Foran oss stod et pent dekket ord og fristet oss med hjemmebakte rundstykker, laks, eggerøre, kålsalat og annet deilig pålegg. Rundstykkene var uimotståelige (grove og med valnøtter), og forsvant ned på høykant. Praten gikk som vanlig flittig om det meste. Av høydepunktene var Mari’s gjengivelse av sin podes fremtidige drømmeyrke (Ottar 7 år), det startet med ’gal forsker’, gikk over til drømmen om å bli ’prinsgemal’ for så å ende i det kloke valget som ’jentemagnet’. Pussig nok ble ulike bilmodeller også diskutert av damene, det må være pga. litt utskiftninger i bilparken i den senere tid. Den minste mannen i huset, Sølve, ble også denne gang beundret for sin nusselighet og nye ferdigheter. Han gikk rundt bordet fra fang til fang, men best var det visst hos mor. En diskusjon oppstod om bloggens historikk. Hvilken bok var den første som vi blogget på ”ordentlig”? Den bærbare måtte frem slik at vi sjekket at det virkelig var Georges Simenon’s Brev til min dommer. Vi rakk også å gjøre stas på Mari som hadde hatt bursdag siden sist. Ingen stor overraskelse blant oss at det var et par smakfulle øredobber som skjulte seg inni papiret.

Boka:

Vi diskuterte en del rundt denne boka. Den ble en ’snakkis’ og mange som vanligvis ikke leser så mye har nok lest den boka. Vi spurte oss selv om vi kjenner noen som har vært hos Snåsamannen for hjelp og det viste det seg faktisk at det var. Hva utbyttet av besøket ble visste vi riktignok ikke.

Boka gir et interessant innblikk i oppveksten og livet til Joralf Gjerstad, inkludert hans tanker og følelser. Det meste selvfølgelig preget av hans evner som helbreder og synsk. Som person tegnes et bilde av han som jordnær og ydmyk, og i voksen alder med en visshet i seg selv at det er en mening med evnene hans. I barndommen bar han på mye sorg. Det var tungt å være annerledes enn andre og å ’se’ ting. Han opplevde heldigvis et sterkt samhold i familien rundt seg og spesielt moren Sofie preget hans liv med sine kloke ord og styrke. Han har hele tiden gått inn for være en av bygdefolket, med en vanlig jobb ved siden av den ulønnede ’alternative’ virksomheten. Forøvrig ble vi en smule forbauset over å få vite at hele 50 % av den norske befolkning er åpen for alternativ behandling. Ikke rart Gjerstad har vært godt besøkt opp gjennom årene. Han har vært nøye med å passe på å ikke konkurrere med legevitenskapen, men det er jo forståelig at mennesker er villige til å prøve alt når man er syk. Episoder i boka vitner om at enkelte folk ikke har sperrer når de skal ha behandling. Mye privatliv har det ikke blitt på familien Gjerstad i alle disse årene.

Boka er lettlest og skrevet på et lettfattelig og enkelt språk. Ikke veldig bra skrevet er vår konklusjon, men virkelighetsnært og ærlig fremstilt, og med språklig krydder i form av ord og vendinger som drøste og tåskeskap. Vi syntes alle boka var interessant og Joralf Gjerstad et spennende bekjentskap. Han er et religiøst menneske med nærhet til naturen og mener selv at det gjør det lettere for han å hente frem evnene sine. Det var en del snakk om bevis for hans evner i boka. Han brenner de tusenvis av brever han mottar og har ikke tatt vare på stort som kan tilfredsstille skeptikernes krav om bevisførsel.

Det var ingen som tvilte på Joralf’s evner blant leselysets damer. Sigrid kunne også fortelle at hennes far er en racer til å finne vann med kjepp. Alle har vi vel også opplevd uforklarlige ting, men vi er kanskje blitt for flinke til å undertrykke ting vi fornemmer? Vardøger, deja vu, ting som faller ned av vegger, den sjette sansen… Hvis vi var mer oppmerksomme på tegn og varsler så kanskje døra inn til kunnskap utover det konvensjonelle hadde stått litt på gløtt også for oss?

 

Gunhild