Snåsamannen av Ingar Sletten Kolloen

januar 13, 2011

Vi benket oss denne kvelden hos Mari. Foran oss stod et pent dekket ord og fristet oss med hjemmebakte rundstykker, laks, eggerøre, kålsalat og annet deilig pålegg. Rundstykkene var uimotståelige (grove og med valnøtter), og forsvant ned på høykant. Praten gikk som vanlig flittig om det meste. Av høydepunktene var Mari’s gjengivelse av sin podes fremtidige drømmeyrke (Ottar 7 år), det startet med ’gal forsker’, gikk over til drømmen om å bli ’prinsgemal’ for så å ende i det kloke valget som ’jentemagnet’. Pussig nok ble ulike bilmodeller også diskutert av damene, det må være pga. litt utskiftninger i bilparken i den senere tid. Den minste mannen i huset, Sølve, ble også denne gang beundret for sin nusselighet og nye ferdigheter. Han gikk rundt bordet fra fang til fang, men best var det visst hos mor. En diskusjon oppstod om bloggens historikk. Hvilken bok var den første som vi blogget på ”ordentlig”? Den bærbare måtte frem slik at vi sjekket at det virkelig var Georges Simenon’s Brev til min dommer. Vi rakk også å gjøre stas på Mari som hadde hatt bursdag siden sist. Ingen stor overraskelse blant oss at det var et par smakfulle øredobber som skjulte seg inni papiret.

Boka:

Vi diskuterte en del rundt denne boka. Den ble en ’snakkis’ og mange som vanligvis ikke leser så mye har nok lest den boka. Vi spurte oss selv om vi kjenner noen som har vært hos Snåsamannen for hjelp og det viste det seg faktisk at det var. Hva utbyttet av besøket ble visste vi riktignok ikke.

Boka gir et interessant innblikk i oppveksten og livet til Joralf Gjerstad, inkludert hans tanker og følelser. Det meste selvfølgelig preget av hans evner som helbreder og synsk. Som person tegnes et bilde av han som jordnær og ydmyk, og i voksen alder med en visshet i seg selv at det er en mening med evnene hans. I barndommen bar han på mye sorg. Det var tungt å være annerledes enn andre og å ’se’ ting. Han opplevde heldigvis et sterkt samhold i familien rundt seg og spesielt moren Sofie preget hans liv med sine kloke ord og styrke. Han har hele tiden gått inn for være en av bygdefolket, med en vanlig jobb ved siden av den ulønnede ’alternative’ virksomheten. Forøvrig ble vi en smule forbauset over å få vite at hele 50 % av den norske befolkning er åpen for alternativ behandling. Ikke rart Gjerstad har vært godt besøkt opp gjennom årene. Han har vært nøye med å passe på å ikke konkurrere med legevitenskapen, men det er jo forståelig at mennesker er villige til å prøve alt når man er syk. Episoder i boka vitner om at enkelte folk ikke har sperrer når de skal ha behandling. Mye privatliv har det ikke blitt på familien Gjerstad i alle disse årene.

Boka er lettlest og skrevet på et lettfattelig og enkelt språk. Ikke veldig bra skrevet er vår konklusjon, men virkelighetsnært og ærlig fremstilt, og med språklig krydder i form av ord og vendinger som drøste og tåskeskap. Vi syntes alle boka var interessant og Joralf Gjerstad et spennende bekjentskap. Han er et religiøst menneske med nærhet til naturen og mener selv at det gjør det lettere for han å hente frem evnene sine. Det var en del snakk om bevis for hans evner i boka. Han brenner de tusenvis av brever han mottar og har ikke tatt vare på stort som kan tilfredsstille skeptikernes krav om bevisførsel.

Det var ingen som tvilte på Joralf’s evner blant leselysets damer. Sigrid kunne også fortelle at hennes far er en racer til å finne vann med kjepp. Alle har vi vel også opplevd uforklarlige ting, men vi er kanskje blitt for flinke til å undertrykke ting vi fornemmer? Vardøger, deja vu, ting som faller ned av vegger, den sjette sansen… Hvis vi var mer oppmerksomme på tegn og varsler så kanskje døra inn til kunnskap utover det konvensjonelle hadde stått litt på gløtt også for oss?

 

Gunhild

Reklamer