Nå leses: Larmen og vreden av William Faulkner

mars 12, 2010

Det var Mari sin tur til å forselå bøker. Den som ble valgt var Larmen og vreden / William Faulkner. Leselyset kunne ellers velge mellom Sigøynerballader / Federico Garcìa Lorca, Fars krig / Bjørn Westlie og Vente, blinke / Gunnhild Øyehaug.


Fortuna av Alexander Kielland

mars 12, 2010

Tirsdag 2. mars satte Leselyset seg ned for å diskutere nok en klassiker fra norsk litteraturhistorie, nemlig Alexander Kiellands Fortuna. Vi møttes hos Gunhild denne gangen, og det varte litt før vi kom i gang med første post på programmet (spisingen) fordi 2 av 3 av gjestene hadde tatt en ufrivillig ekstrarunde før ankomst. Sigrid hadde tatt turen fra Heimdal via Klett-krysset. Et interessant rutevalg vil mange si… Hilde forsøkte å overgå Sigrid, og spredte et rykte om at hun hadde vært innom Rønningen på veien. Påstanden høstet både forundring og forskrekkelse, før det etter hvert ble klart at det umulig kunne være tilfelle og at historien var å anse som det reneste vås. Hvor Hilde egentlig hadde vært på sin runde før hun (lykkeligvis) endte opp på riktig adresse har til dags dato forblitt uoppklart. Hildes omdømme som skjødesløs ryktemaker og impulsiv lystløgner ble ytterligere befestet da de ryktene hun spredte på forrige lesesirkel (-om at lille Marius er Abraham Løvdahls lillebror-) måtte avsannes. Mari hadde også denne gangen klart å kjøre beinveien til Gunhild. Men det spørs hvordan hun skal legge opp løypa neste gang for å unngå bommen på Være. Noen forslag? Kanskje det går an å kjøre om Jonsvannet…?

BOKA:
Alle likte boka og var imponerte. Den har mange artige personskildringer, og noen av oss følte at disse karakterene og samspillet/forholdet mellom dem gjerne kunne vært utdypet enda mer. Noen av typene er så fryktelige at det er en fryd, mens andre er så tiltalende at det… ja, at det er en fryd, det også. Boka kunne muligens vært strukket ut til en trilogi uten at det hadde blitt kjedelig. (Selv om evnen til å begrense seg jo blir ansett av oss som en av de store kvalitetene til gamle forfattere som Kielland). Hilde påpekte at Kielland er kjent for å skrive kollektivromaner, og det var enighet om at Fortuna også kan kalles en kollektivroman selv om Abraham er en litt vag hovedperson.

Gunhild bildrog med en del biografiske opplysninger om forfatteren. Det viste seg at hun er fjernt i slekt med ham, og det var sannsynligvis dette som ansporet henne til å gå ham nærmere etter i sømmene. Vi ble meget begeistret over hans revolusjonerende ideer, særlig kvinnesynet hans viser at han var en mann forut for sin tid. Men glorien bleknet noe da det framkom at han var en fet livsnyter som ikke kunne ’sjøtte pæng’. Vi synes ellers det var lett å trekke paralleller mellom erfaringer han selv må ha gjort seg og ting som vederfares persongalleriet i Fortuna. Han minner faktisk litt om Abraham Løvdahl på flere vis. Når man leser om Kiellands synspunkter i datidens aktuelle saker er det interessant å se hvordan han enkelt og naturlig lar det flette seg inn også i denne romanen. For eksempel med kritikk av prestestanden, hykleri og falsk fromhet. Kielland var en fryktløs samfunnskritiker og Fortuna gir ham også mulighet til å understreke urettferdigheter i samfunnet og folks lettlurte dumhet, blant annet i spørsmål der religionen spiller inn. Se for eksempel på hvor urettferdig folk tenker om Abraham og faren etter fallitten. Faren kommer fra det med tilgivelse og endatil beundring , bare fordi han er blitt gråhåret og later som han er blitt religiøs.

Det var litt irriterende for oss at det er enkelte ting man forstår så lite av i boka, ting som er avgjørende for hele handlingsforløpet. Det gjelder først og fremst hvordan økonomien fungerte på den tiden, hvordan henger disse tingene sammen og hva betyr enkelte begreper som går igjen. Hva er en veksel, for eksempel? Økonomi, handel, konkurser etc., dette er tema som i utgangspunktet kan ha vanskelig for å engasjere oss, så det sier vel sitt om kvaliteten når vi synes boka er lettlest og fengende til tross for disse overordnede kreftene som omtales hyppig og som driver handlingen i boka framover.

Vi satt igjen med en lyst til å lese de andre bøkene om dette samfunnet, og alle var enige om at dette er kvalitetslitteratur som har tålt gnagingen fra tidens tann i over 100 år uten å tape seg. Nok en gang ser vi fordelen ved å velge klassikere og 1800-tallsforfattere. Man får lyst til å sitere Hilde som så klokt oppsummerte våre følelser: Det er noe med det som gjør at det bare blir bra, liksom.

Hilde hadde forresten sett en elendig NRKserie basert på ’trilogien’ som Fortuna kan sies å inngå i. Ingen andre i Leselyset hadde sett den, men etter å ha fått den beskrevet var vi enige i at den hørtes dårlig ut.

Sosialt:
Gunhild serverte kylling i karrisaus med cashewnøtter og kokos. Tilbehøret var ris og nanbrød. Leselyset fant ingenting å sette fingeren på her og kan ikke annet enn å applaudere. Vi ble alle både mette og tykke. Sigrid fant det nødvendig å korrigere Gunhild på ett punkt: Den problematiske muskelen heter ikke ’slaske-slaske’, men triceps. Og Mari etterlyste kuren ’Hvordan komme i bikinifasong i løpet av fire uker etter en fødsel’. Gunhild mente at det finnes en slik kur som fotomodellene benytter seg av, men Hilde mente det var en fysisk umulighet. Mari anser saken som uavklart og fortsetter sin søken.

Sigrid fikk forresten rikelig anledning til å slå om seg med sitt favorittsitat fra månedens bok. Ettersom hun skal reise mye i nær framtid har hun blitt nødt til å begynne å gjøre som den knipske prestefruen Fredrikke Kruse og ’knipe knipingen enda knepnere’. Hun får dermed ikke kjøpt seg nye froskesko av den typen Mari i den senere tid har gått rundt og brisket seg med.

Andre tema som ble diskutert var:
*Utbygging og kjøkkeninnredning. (Ikea, HTH, Sigdal?)
*Hår, hårfarging, håravfarging, hårkurer. Hilde demonstrerte en betydelig uvitenhet på dette området. Heldigvis kunne både Sigrid og Gunhild ile til unnsetning med sine kunnskaper. Gunhild uttrykte ellers en viss skuffelse over at hennes egne hårfornyingsprosjekter hadde avstedkommet såpass liten oppmerksomhet. Nå må det sies til vårt forsvar at forandringen ikke var så enormt iøyenfallende…
*Sigrids gjeninntreden i vevkjerringenes rekker.
*Er teaterstykket En Folkefiende kanskje bittelitt kjedelig?
*Unge gutters bruk av alt for mye hårgelé. Her kunne Hilde frambringe opplysninger som fikk Mari til å blekne og imøtese framtiden med en dyster mine.

For Leselyset: Mari