Kappen av Nikolaj Gogol

oktober 22, 2007

Også denne gangen hadde vi valgt oss ut ei bok med et begrædelig ytre. Og nok en gang ble vi positivt overrasket! Alle Leselysets medlemmer var enige i at dette var ei veldig bra bok. Vi hadde kanskje fryktet at den skulle være litt tunglest, men det var den ikke i det hele tatt. Samme inntrykk huskes fra da vi leste Spilleren av Dostojevskij. Den var også uventet lettbent. Er det kanskje noe generelt at russiske klassikere ikke er så tunge som fordommene tilsier?
   Dessuten virker boka overraskende moderne når en tenker på at den første gang kom ut i 1842. Vi ble nysgjerrige på Gogols plassering i russisk litteraturhistorie. Han har jo hatt stor inflytelse, men hvem er han selv inspirert av? Hvilke store navn fins i russisk litteratur før ham? Det blir nok for mye pes for undertegnede å undersøke dette, men hvis noen andre har lyst…
   Vi følte at det var en lettelse at fortellingen ble holdt i en såpass humoristisk/usentimental tone, for handlingen i seg selv er jo ytterst tragisk. Ikke akkurat noen smigrende skildring av Russland 1840-. Man føler bare på seg hvor kaldt og hustrig og motløst og elendig og fattigslig det er.

To ting snakket vi om som vi likte spesielt godt. Det ene var illustrasjonene i boken. De er utrolig uttrykksfulle. Hvem er denne Kukryniksy? (Et navn vi hadde vanskelig for å uttale uten å henfalle til barnslig fnising… Jaja, noe skal man jo more seg med, også på et boksirkelmøte). Det andre var personskildringene. I tillegg til hovedpersonen kan vi trekke fram skredderen og den ‘betydningsfulle person’. Veldig bra veldig bra!

Ellers falt det naturlig å trekke paralleller mellom Akakij Akakijevitsjs psykologi og psykologien til hovedpersonen i Ulitskajas bok ‘Sonetsjka’, som vi nylig har lest. De har begge noe nesten irriterende selvutslettende over sin personlighet. Vi sammenlignet også det som skjer med Akakij med handlingsforløpet i ei anna bok vi har lest; nemlig Gabriel Scotts ‘Kilden’. Når Akakij forsøker å samle styrke til å heve livet sitt fører det ham i døden. Det samme skjer med fiskeren Markus i Gabriel Scotts bok.

Noe som vakte en del diskusjon var måten historien avsluttes på. Hvordan skal denne spøkelsesfortellingen forstås? Skal det bety at livet hans tross alt fikk betydning, at han hadde innflytelse etter sin død? Eller skal det bety at de sidene av det russiske samfunnet som beskrives i historien kommer til å være som et spøkelse for ettertiden? Eller kanskje selve novellen er som et spøkelse som river kappen av ‘betydningsfulle personer’? Eller skal det bare leses som at omverdenen dikter opp fantasifulle skrekkhistorier? Eller blir han faktisk virkelig et spøkelse? Det er ikke sikkert at denne delen av fortellingen hadde samme klang i datidens Russland som den har i våre moderne ører. Ellers er det jo ikke sikkert at Gogol selv hadde noen entydig mening med spøkelset. Det har visst vært gjenstand for mye diskusjon i flere fora. Men for oss damelesere i Norge i dag virker denne spøkelsesgreia litt som et unødvendig etterheng… Litt barnslig kanskje.

Ellers må vi bare få med at forordet i boka vakte betydelig forbitrelse. Mari og Gunhild var uheldige nok til å lese forordet først, som man jo gjerne gjør, og dermed fikk de hele handlingen servert og forklart før lesingen i det hele tatt var begynt! Hilde og Sigrid ble advart i tide og slapp å gå i denne fella. Dette forordet burde utvilsomt ha vært et etterord, det er rett og slett idiotisk at det står der som et forord! Dette var vi meget høylydt og indignert enige om. Fy som det ødela for stakkars Mari og stakkars Gunhild sin leseopplevelse!

Det sosiale:
Vi synes det er oppmuntrende at Sonetsjkas oversetter og en fra forlaget har kommentert på bloggen vår. Vi føler oss viktige og blir av dette inspirert til nye anstrengelser.
   Det ble også oppsummert fra hytteturen som tre av oss hadde for noen uker siden. Uhellet med Hildes marsjstøvler ble utfyllende beskrevet og Mari kom med supplerende opplysninger om hvordan det artet seg da hennes samboers marsjstøvler nylig fikk en lignende skjebne. Vi stilte oss følgende spørsmål: Er dette noe en må regne med etter at forsvarets marsjstøvel har vært i bruk i fx over 10 år? Eller etter at de har gått et visst antall skritt? (Vil terreng, føre, fotens beskaffenhet og innehaverens gangart være faktorer som spiller inn?) Ellers spiste vi god mat og slasket rundt i slitne joggebukser. Vi satt også en hel del i hver sin sofakrok og leste bok uten at noen syntes det var noe rart med det.
   Vi kommenterte det merkelige i at ingen av våre nærmeste har tatt seg bryet med å kommentere på bloggen vår… Særlig føler vi at en viss lektor Svartmal burde ha gode grunner til å vise litt interesse.

SERVERING: Ost og kjeks. Te og farris. Sjokoladekake med krem. Gunhild mente det var kritikkverdig at Mari unnlot å gi beskjed om sjokoladekakens tilstedeværelse helt til etter at man hadde spist seg mett på ost og kjeks. Mari tar dette til etterretning. Det var tankeløst og hun lover å forbedre seg. (I ettertid har hun ransaket underbevisstheten i et forsøk på å finne ut hvordan denne fatale glippen kunne skje. Og hun har kommet fram til at hvis hun hadde sagt noe om kaken på et tidligere tidspunkt ville det kunne bli oppfattet som skryt.)

Hilde informerte om at hun av hensyn til miljøet hadde tatt nattoget til Oslo da hun skulle på kurs i stedet for å ta fly. Hun ble berømmet for dette av de andre og solte seg lenge i glansen av sin bragd. Sigrid sa at hun også skal ta toget snart, men at det i større grad er et resultat av tilfeldige faktorer som har kommet sammen.

Flere av oss hadde siden sist vært på kino og sett Tatt av kvinnen. Det ble konkludert med at filmen var svært tro mot boka, men at boka kanskje ikke er verdens beste og at filmen var litt småkjedelig. Men at vi selvsagt lo litt av og til.