Vi har aldri være her før av Niels Fredrik Dahl

november 6, 2012

Leselysets damer møttes en søndag kveld (21.10.12) for å diskutere diktsamlingen ”Vi har aldri være her før” av Niels Fredrik Dahl. Undertegnede må innrømme at det ikke var etter eget ønske at denne kritikerroste boka ble valgt som neste prosjekt, men jeg gikk til oppgaven rimelig uhildet og må si at leseopplevelsen ble uventet positiv. 

Mer om leseopplevelsen senere. La meg først beskrive denne kveldens måltid, en særdeles viktig faktor for damene på disse treffene. Mari hadde gjort seg stor flid og disket opp med retten ”Kylling på en seng av løk”. Både ris, salat og soyasaus beriket også bordet. Munkholm’s kjørevennlige drikke lesket våre struper slik at praten kunne gå uhindret. Det ble fort klart at Mari også ved en tidligere anledning hadde servert denne deilige retten til Sigrid, mens Hilde og Gunhild tydeligvis hadde gjort noe galt – en eller annen gang – og var ikke funnet verdige til å delta.

Denne gangen fikk alle nyte Mari’s kokkeferdigheter og stemningen var lett og god som seg hør og bør. Litt sjokkartet var det å høre at bursdagsgjester til kveldens vertinne samme helg hadde gjort kål på den tiltenkte desserten (forutsatt rester selvfølgelig) og vi måtte derfor slukøret forlate bordet uten å ha delikatert oss med ”sjokoladefondant, krem og bærsaus. (Mari ga en utførlig beskrivelse av hva vi gikk glipp av må vite). Den eneste som trakk et lettelsens sukk var midjemålet, men hvem tenker vel på slikt i sådan stund.

Under måltidet var samtalen bl.a. innom tema som 40-årsfester hvor man kan bli overrumplet over hvordan tidens tann har fart med det motsatte kjønn. Kjekke, spenstige ungkarer kan i enkelte tilfeller sjokkerende nok skli over til å bli sleske, aldrende varianter av samme art. Trist! Har aldri hørt om at dette har skjedd på spinnesiden (kremt…).

Sigrid er fortsatt reiseglad og har besøkt Rhodos siden sist. Misunnelige sukk var nesten hørbare over skrapingen av kniv og gaffel. Det frister flere med litt sol og varme i disse tider.

Etter endt måltid slepte damene seg over til salongen og danderte seg på beste måte. Mari serverte te og twist og åpnet for bokdiskusjon. Oppfatningen var ganske samstemt denne gangen – diktsamlingen ble godt mottatt. Noen dikt ga oss mer enn andre, men alle var på sitt vis skildringer av nære relasjoner – kjærlighetsdikt. Det være seg ulike generasjoner, sorg, glede, rollen som ektemann… Siden man som regel er klar over at forfatteren er gift med den enda mer kjente Linn Ullmann ga det en ekstra snert til leseopplevelsen, og det blir lett å tolke diktene i lys av de relasjonene man vet han har. Samtidig så var vi enige om at det ikke nødvendigvis er selvbiografiske dikt han skriver. Boka beskrives av forlaget som ”en samling kjærlighetsdikt. Nakne, utfordrende og hengivne dikt om å se en annen og se seg selv, om å bli til og forandre seg sammen med et annet menneske.”

Alle damene hadde festet seg ved enkelte dikt eller setninger som skilte seg ut som spesielt betydningsfulle, men disse ”vakre perlene” hadde også en tendens til å drukne litt i mylderet.  Boka fikk honnør for å være lettlest, man sluker den nærmest. Et dikt som ingen helt hadde sansen for og som ergret enkelte fant vi på side 39.

 
”Vil du vite hvem du er?

du er den automatiske skriften”

 
Dette var påfallende kort sammenlignet med resten av diktene og ga lite til oss som lesere. Mari prøvde seg med en dypere analyse og trakk frem et forslag om sammenligning mellom livet og skriving, men likevel var ingen mildere stemt mot de to linjene.

Et dikt på side 21 fikk en mye varmere mottagelse:

”Det er denne sommeren hun blir stor, hun går og snakker til seg
selv, de tynne beina fulle av blåmerker og skrubbsår, håret flokete
av salt, hun vil ikke ha hjelp til noe

Og når vi tre tynne skapninger går ut på moloen ved siden av fyret
med hver vår rose, hun en rød, du en oransje, jeg en hvit og synger
ja vi elsker med små skeive stemmer, så vil hun hive blomsten til
havet selv og jeg må holde henne så hun ikke følger med ut”

 
Konsensusen var at lyrikk leser vi gjerne igjen!

For Leselyset: Gunhild