Barbara Kingsolver: Gifttreet

mai 10, 2015

Leselysets damer møttes denne gang (07.04.15) hjemme hos Hilde. Heldigvis var de sultne, for Hilde disket opp med hjemmelaget Biff Stroganoff, salat og ris. Til og med hjemmelaget brus kunne hun sette på bordet, ja i tillegg til kjøpe-Cola da. Gunhild trodde hjemmet var festlig påskepyntet, men det viste seg at det rett og slett er slik moderne hjem skal se ut for tiden.

Under måltidet dreide samtalen seg bl.a. om tenner, det være seg behov for regulering pga. kryssbitt, eller andre utfordringer innen tannrøkt. Sigrid slapp en liten bombe da hun informerte om at hun nådde sin maksimale høyde allerede som 9-åring. Imponerende 174 cm. Dette skaket opp selskapet noe, da enkelte av damene visstnok enda ikke har gitt opp å nå større høyder enn de besitter i dag.

Det ble også diskutert om den aktuelle boken «Gifttreet» er å få kjøpt på norsk som fysisk eksemplar eller bare som e-bok. Det ser ut til at den for tiden bare er å få digitalt.

Mari tok nok en gang «en Mari» og befestet med det uttrykket. Dvs. hun hadde ikke fått lest så langt som damene avtalte ved siste treff. Skamrødmen spredte seg hos Mari, men vi er ikke fremmed for tanken om at dette kan skje igjen ved en senere korsvei. Ved et heldig sammentreff har den selvsamme Mari blitt eier av en smekker seilbåt på 42 fot og med 3 lugarer. Hun gjenopprettet dermed inntrykket ved at båten ble foreslått som åsted for Leselysets sommeravslutning. Alle damene var dermed godt fornøyd uansett hva som var lest eller ikke siden vi sist møttes.

Sigrid luftet sin bekymring over at hun fremstår noe selsom når hun parkerer bilen, men pga. intens lytting til lydbok, ikke forlater den før det er gått 10 minutter eller mer. Naboer har lagt merke til oppførselen og har begynt å låse dører og følge med bak gardinene.

Den obligatoriske bokdiskusjonen gikk som følger:
Gifttreet skuffet ikke når vi leste del 3 og 4 heller. Tvert om, boka fortsetter å begeistre. Det er vanskelig å løsrive seg fra den fascinerende historien som skrider frem. Måten forfatteren klarer å skille fortellerstemmen til de fire døtrene og moren imponerer. Når eldstedatter Rachel forteller, krydres teksten med feil ord og uttrykk. Vi lar oss underholde av hennes egosentriske, nedlatende og naive væremåte og tanker. Hun er lett gjenkjennelig som type, noe de andre i persongalleriet også er. De trer frem på en måte som gjør at man kan nikke gjenkjennende. Det gir hele historien et autentisk preg. Vi blir stadig mer engasjerte i skjebnene som beskrives etter hvert som vi kommer tettere på. Farsfiguren Nathan får fortjent eder og galle fra leselysets damer. Han er den eneste fortellerstemmen vi ikke hører. Selve skrekkeksempelet på en uforberedt, ikke tilpasningsdyktig, lite smidig misjonær og despot, med 110% tillit til egen fortolkning av Guds ord. Han forvolder stor sorg i familien, og bokas sørgelige klimaks er når en av døtrene dør. Vi er ivrige på å finne ut hvordan boka forløper videre og gleder oss til neste treff.

For Leselyset:
Gunhild