Nå leses: Nedenom og hjem av Charles Bukowski .

juni 9, 2010

Sigrid hadde med forslag til neste bok og disse var: Marcel Proust ”På sporet av den tapte tid”, J.M. Coetzee ”Vanære” og til sist den vi landet på (muligens inspirert av dommedagsfølelsen herr Faulkner hadde etterlatt seg) Charles Bukowski’s ”Nedenom og hjem”.

Reklamer

Larmen og vreden av William Faulkner

juni 9, 2010

De leselystne damene satte hverandre i stevne torsdag 8. april, hjemme hos Mari. Denne kvelden ble en milepæl i lesesirkelens historie da ingen av oss hadde maktet å kjempe oss igjennom hele boken! Veggene formelig dirret av harme utrop og hatske kommentarer – for et begredelig verk. En liten konkurranse utspant seg raskt. Hvem hadde lest kortest?? Mari vant med sine stakkarslige 12 sider, like bak lå Hilde med 40 sider depressivt jammer. Sigrid rakk 84 sider, men hadde i tillegg plaget seg selv med del 4 + appendiksen. Gunhild nådde 94 sider før hun kastet inn håndkleet.

Hvorfor så denne bølgen av antipati og skjellsord rettet mot en bok som er vel ansett og hyllet i det vide og brede?

Først litt kort om boka:

Rammen for fortellingen er Compson-familien, en gammel aristokratisk sørstatsfamilie, og deres dekadanse og fall. Romanen består av fire deler, hver del ”fortalt” av en av Compson brødrene; Benjy, Quentin og Jason. Den avsluttende delen fortelles av en nær allvitende person.  Det er i tillegg et forklarende appendiks. Hovedpersonen i boka, om noen, må sies å være den vanærede søsteren Caddy som ikke selv kommer direkte til orde i boka, men som preger livet til familien også når hun ikke lenger er tilstede. Boka bruker ikke vanlig fortellerteknikk, men er eksperimentell i stilen. Spesielt de to første delene er drøye å komme igjennom. Vi følger bl.a. tankegangen til den mentalt tilbakestående Benjy som disponerer første del. Her hoppes det frem og tilbake i fortid og nåtid i et salig rot som kan få selv den meste motiverte leser til å gi opp. At boka er så kompleks og vanskelig tilgjengelig gjør den til en hard nøtt for en ”vanlig” leser, men en våt drøm av en roman for spesielt interesserte literater. Ikke uten grunn at Faulkner er genierklært og fikk Nobelprisen i litteratur 1949.

Selv om vi damene var aldri så leselystne maktet vi altså ikke å piske oss igjennom boka.  Den krever nok en annen setting og motivasjon enn hyggelig samvær med gode venninner.

Vi ble, når sant skal sies, ganske forbitret over å komme til kort denne gangen.  Kommentarene var ikke nådige: Ingen skjønner den visstnok ved første gangs lesing – men gidder noen å lese den flere ganger? Dette var det ingen glede å lese – vil ikke utsette meg for den. Boka er totalt uforståelig! Appendiksen burde ha stått først så kunne man ha forstått mer. Boka synes vi er kjedelig og langtekkelig, men vi ser jo hvorfor man sier at den fornyer romankunsten. Den bryter konvensjonene og forventningene. Et råd til den som lese den – etterordet først + appendikset, ellers kan du fort ende opp som oss, motløs og deprimert. Vi måtte spørre oss selv – pirret boka vår nysgjerrighet, sa den ting på en ny måte…Nei mener vi! Vi nuller denne boka. Aldri lest noe så merkelig. Vi ønsket å like den, men det var umulig. Dette var som å ta utgammel tran! Bortkastet tid! Livet er for kort til å lese slike bøker….

Bortsett fra bokdiskusjonen som fikk oss alle ganske så ”adrenalin-sint” så innebar kvelden deilig kyllingsalat, rømme, pesto og baguetter. Mens vi inntok den deilige maten underholdt vi oss med sykehistorier, referat fra påskeferien og graviditet-snakk. Utbygging av kjøkken og stue ble diskutert. Uante muligheter åpner seg når huset til Mari og Helge blir forlenget med tre meter…men hva gjør man med parketten. Metallist eller alt nytt? Hmm. Undertegnede ble også overrasket med bursdagsgave og fikk med seg et lekkert sett øredobber hjem i vesken. (De har fått luftet seg opptil flere ganger allerede).

For Leselyset,

Gunhild