Nå leses: «Disse øyeblikkene» av Herbjørg Wassmo

Sigrid har hørt hele Tora-triologien på lydbok, og var interessert i å lese den boka som Wassmo selv sier er den mest selvbiografiske. Ellers så kunne damene velge mellom «Onkels drøm» av Dostojevskij, «Beckomberga» av Sara Stridsberg og «Den japanske elskeren» av Allende.

«Candide» av Voltaire

Oioioi, sommeren gikk uten at referat ble skrevet gitt….. Huska jo ikke hvilken bok vi leste sist før jeg sjekka mine (mangelfulle) notater! Notater som består av stikkord. Stikkord som ikke sier meg noe som helst to måneder etterpå……

Det står kyllingsuppe med hjerte, så den var høyst sannsynlig veldig god. Ellers så vitner stikkordene om at vi var innom diverse kroppslige skavanker og div behandlingsformer, yogastillinger, klesstiler og kjenner jeg oss rett ble det sikkert også snakket litt om «ungdommen nå til dags».

Så boka: Candide av Voltaire, første gang utgitt i 1759 – må jo være en av de eldste bøkene vi har lest?? Hilde hadde lest en gammel utgave fra 1928, litt tyngre lesestoff en vår nyoversatte utgave med kommentarer.  Boka bærer preg av at den er skrevet for en annen tid, og vi tror nok den ville blitt utgitt på «eget forlag» i dag (noe som ikke nødvendigvis betyr kvalitet)… Den har enkelte morsomme episoder, men det blir veldig overdrevet at så mye kan skje med en person. Personskildringene er grunne, vi blir egentlig ikke kjent med de og de besitter ingen dybde. Det hele blir litt overlesset, og det går ganske så fort i svingene. Kvinnesynet er jo for oss ganske så provoserende, det eneste de har å rutte med er å tilby sex. Voltaire er kjent for å skrive samfunnskritisk, men for oss blir det litt underlig. Han gjør narr av adelskapet, og deres hang til latskap. Bokas, og Candides, konklusjon er at arbeid er saliggjørende, og at det beste er å slå seg til ro med det en har. Er del ubehagelige og groteske scener til tross, det var en ganske morsom og lettlest opplevelse, og noe helt annet en vi hadde ventet oss.

 

Sigird