Nå leses: Frokost med fremmede av Karin Sveen

mai 25, 2011

Mari hadde med seg disse bøkene til valg:
Yarden av Kristian Lundberg
Livet i skogene (Walden) av Henry David Thoreau
Frokost med fremmede av Karin Sveen
Vi hadde i grunnen lyst til å lese alle disse bøkene. Men Walden ble litt for lang egentlig, og dessuten er det lenge siden vi har lest faglitteratur, så da falt valget på Karin Sveen denne gangen. Andre som har lest den?


Perlebryggeriet av Jenny Hval

mai 25, 2011

Mandag 9. mai samlet Lesesirkelen Leselyset nok en gang sine tropper; Gunhild var brun, Hilde var i nok en ny sommerkjole, Mari var forkjølet og Sigrid var reiseklar. Gunhild serverte lasagne med salat og hvitløksbaguetter, etterfulgt av jordbær med vaniljekesam og is. Vi koste oss både lenge og vel, og Gunhild, som helt ufortjent har fått ord på seg for å ‘legge listen lavt’, kunne se seg omgitt av bare blide, fornøyde og ivrig tyggende fjes.

Nå bør det kanskje kommenteres at det bokstavelig talt har gått ‘både vinter og vår’ siden bloggen ble oppdatert. Overfor eventuelle lesere der ute beklager vi dette sterkt! Årsakene er sammensatte. Det har vært vanskelig å finne tid til å møtes, og i tillegg har enkelte ikke fått prioritert bloggingen midt oppi alt…  Så en omtale av Dürrenmatts bok, som forlengst både er lest og diskutert av oss, kan vi foreløpig ikke publisere. Vi får se om den kommer etter hvert…

Den boka vi alle hadde lest denne gangen var Perlebryggeriet av Jenny Hval.

Leselysets medlemmer var ganske samstemte denne gangen. Alle lot til å synes at boka hadde noe ved seg, men at det den hadde ved seg ikke nødvendigvis var noe vi følte behov for å ha stiftet bekjentskap med. Et slikt utgangspunkt er ofte fruktbart med tanke på diskusjon, og det var heller ikke vanskelig å finne noe å snakke om. Men det virker for oss litt uklart hvor forfatteren egentlig vil med boka. Kanskje ønsker hun bare å utbrodere enkelte tema eller fokus; biologiske prosesser rundt nedbrytning/oppløsning og utforskning av seksuell identitet for eksempel. Hval gjør en god jobb med å veve disse temaene sammen og ikle dem et særpreget poetisk språk med mange overraskende bilder.

Under lesinga av de første sidene i boka hadde flere av oss følt at det var noe villet og skrivekunstaktig over teksten. Man spurte seg i sitt stille sinn om forfatteren hadde gått på kurs eller noe. Vi bestemte oss for å sjekke dette, og et raskt søk på nettet bekreftet at joda, det hadde hun.

Kort fortalt handler boka om den norske jenta Jo som reiser til byen Aybourne for å studere biologi. Og biologi blir det til gangs. Hun flytter på hybel i et nedlagt bryggeri sammen med den spøkelsesaktige jenta Carral, og så er de organiske prosessene igang. Det kan virke som det gjærer fremdeles i det gamle bryggeriet, stedet er preget av forfall, gjengroing og forråtnelse. Dette tiltar utover i boka og etter hvert er det som om handlinga utspiller seg i omgivelser som er spunnet inn i et kvalmende bløtt lag av edderkoppvev, soppsporer og ullen mugg.

Det er forresten vanskelig å se for seg den merkelige sponplatekonstruksjonen som utgjør byggverket på innsiden av bryggeriet. Gunhild beskrev Jo og Carral som to små mus i en labyrint og høstet dermed anerkjennende nikk fra resten av Leselyset. Denne arkitekturen høres ut som noe Salvador Dalí kunne ha tegnet etter noen ekstra glass vin.

Jos prosjekt er å studere biologi, men et litt vagere prosjekt synes å være å finne ut av egen seksualitet. Dette veves sammen. Samtidig er huset iferd med å gå i oppløsning og det er skillet mellom drøm og virkelighet også. Forvitringa i omgivelsene gjenspeiles i hovedpersonens psyke, og Jos samboer Carral er virkelig i forfall. Hun faller i søvn på de merkeligste steder og har visst mistet kontrollen over urinblæren. Det som gjør stemninga i boka ekstra uvirkelig er Jos måte å takle disse tingene på. Hun lar seg villig rive med og synes tydeligvis det er helt naturlig at bostedet hennes gror ned i mose, mugg og sopp, at hun deler husvære med en hærskare av edderkopper og andre kravlende vesner og at Carral ligger og tisser på henne om natta. Man synes instinktivt at alt som har å gjøre med nedbrytning, forråtnelse og forfall er motbydelig, men det er en del av verdens nødvendige og naturlige biologiske prosesser. Mennesket er også biologi, en organisme som kvitter seg med avfallsstoffer, og er ett med dette systemet. Menneskekroppen skal også gjennom nedbrytningsprosessen, og alt er – som Hval sier – der, så ikke der. Likevel blir ingenting borte, det bare gjennomgår en biologisk forandring. Dette studiet av biologi på et dypere plan gjør Jenny Hval i intenst poetiske vendinger, hun søker å velge fram det vakre og å omgås disse tingene fri fra det negative utgangspunktet man naturlig er utstyrt med. Dette er et spennede prosjekt, og Hval har unektelig mange overraskelser på lager. Teksten framstår som kreativ, det er mye nytt og originalt her. Som leser blir man forbløffet, ikke bare over hva hun velger å sette ord på og hvordan hun gjør det, men også at hun i det hele tatt har mot til å skrive noe slikt. Leselyset følte trang til å stille et spørsmål som selvfølgelig er heeelt urelevant, men som like fullt presser seg på: Hva synes moren hennes om dette?

Til tross for alle sine kvaliteter syntes vi ikke boka var så veldig interessant å lese. Den virker klam, det blir for mye, forfatterens fascinasjon for urin og kjønnsdeler blir påtrengende. Og det man etter lesinga sterkest føler å sitte igjen med, er et bilde av to virkelighetsfjerne personer som lever i et ekstremt usunt inneklima. Vi kommer nok ikke til å renne så veldig fort avsted for å sikre oss neste bok fra forfatteren, dessverre. Vi vil helst ha litt mer glede av de bøkene vi prioriterer å bruke tid på. Leselyset er nok litt kledelig kjedelig på det punktet.

Ellers er vi selvfølgelig glade for at hovedpersonen klarer å bryte ut før hun spinnes inn i en fuktig kokong og går fullstendig i frø.

Avslutningsvis bør nevnes Gunhilds pikante teori om at Carral har murt Pym inn i veggen, hvorfra han produserer sine utrettelige bankelyder. Ingen av oss andre trodde helt på dette, men hvem vet… Jeg har også lyst til å ta med en betrakning som slo meg nettopp nå: Et element som går igjen i teksten er råtnende epler. Det er naturlig å forbinde dem med Eva, et kvinnemotiv. Jo og Carral utfører sin selsomme lesbiske ballett inne i det infiserte bryggeriet, hele tida med de råtnende eplene i komposten utenfor. Lik to falleferdige frukter i omgivelser av fysisk og psykisk forfall. Selv om jeg ikke egentlig tror forfatteren har ment det er det ikke vanskelig å lese teksten slik at lesbiske kvinner er råtne epler. Direkte sitert beskrivelse av Jos observasjon av sin egen menstruasjonsvæske: …som om jeg lekket ut i rommet og løste meg opp, rant ut gjennom mitt eget blodige skritt som svart saft fra et råttent kjernehus.

Når det gjelder coveret på boka vakte det begeistring. Det er surrealistisk men samtidig poetisk, vakkert på en litt ubehagelig og fjern måte. Fascinerende! Det passer veldig godt til boka.

Sosialt:
Møtet vårt var preget av sitt sedvanlige gavedryss, Hildes nye pendel ble nok en gang beundret og testet ut og vi fikk som vanlig snakket en hel del. Hovedtemaer for kvelden var bursdagsfesten vi alle nylig deltok på og ekstremt urettferdig lønnsfordeling. Det vi merkelig nok ikke snakket noe videre om var vår gjesteopptreden i tidsskriftet Biblioteket. Tror rett og slett vi glemte å diskutere det i vår gledesrus over endelig å være samlet igjen 😀

For Leselyset: Mari