Nå leses: «Nøtteskall» av Ian McEwan

mars 18, 2018

Sigrid fristet i tillegg med «Familien på Gilje» av Jonas Lie og «For øvrig mener jeg at Karthego» bør ødelegges av Kyrre Andreassen.


«Kimen» av Tarjei Vesaas

mars 18, 2018

Leselyset møttes hos Mari 12.02.18. En sliten Gunhild forsov seg og kom litt etter de andre. Mari vartet opp med hjemmelaget pizza og damene var svært fornøyde med traktementet. Praten gikk som vanlig lett mens maten ble fortært. Tippi hang som en håpefull skygge rundt bordet, men det kom ikke mange godbitene hennes vei. Temaer under måltidet var bl.a. omorganisering, misnøyekultur og krimserien Broen.

kimenKimen1_productimage.jpg

Boka var denne gang «Kimen» av Tarjei Vesaas. Vi sammenlignet de ulike covrene vi hadde på utgavene våre og et skilte seg ut som mer «grisete» enn de andre. Det var ikke full enighet om hva illustratøren hadde hatt i tankene, men artig å tenke litt bredt her.

Boka ga næring til mye diskusjon blant damene. Den ble beskrevet nesten som en langnovelle, og med tydelig symbolbruk. Det var en del ord som ikke var så lette å forstå, selv om man ikke er fremmed for å lese nynorsk. Det er flere parallellhistorier i boka. Grisene ble ville og gale, som også instinktet tok over hos menneskene. Menneskeliggjøring av grisene med ord som ansikt vs tryne, kontra menneskene som omtales med ‘dyreaktige’ ord. Mari var tydelig på at hun ikke likte boka. Hilde likte den men synes ikke dette er det beste av Tarjei Vesaas. Mari synes forfatteren bruker for lang tid, det er for dårlig fremdrift i fortellingen. I andre fortellinger av samme forfatter kommer man tettere innpå hovedpersonene, her er det flere hovedpersoner, men ingen man kommer tett på.

Språket i boka er gammeldags, nesten poetisk. Den kom midtveis i forfatterskap til Vesaas. Følgende ble også kommentert; to farger går igjen i boka; den grønne øya og den røde låven. Kari Nes representerer Samvittigheten. Vesaas viser innsikt i menneskesinnet. Grisetragedien som gjør at det ‘tipper over’ for den fremmede. Håpet – kimen, hvor det nye livet vokser frem. Dette er en allegorisk roman hvor det som utfolder seg mellom permene er et bilde på noe. Massesuggesjonen som skaper lynsjestemningen drar tankene til tidsperioden når boka er skrevet, før andre verdenskrig. Lys og mørke, de som gikk til grisehuset – til mørket og lorten vs hesten, den edle – sola. Den rettferdige harmen under jakten, behovet for å fraskrive seg egen skyld i etterkant. Skadefryden over at dette kunne skje på Li gård. Haug og Dal – alltid i par, opp og ned. Vi syntes alle at låveseansen ble for lang, men boka var likevel lettlest og spennende.

Gunhild