Livet og døden tar rotta på meg av Yan Mo

november 28, 2013

Vi møttes hos Sigrid en søndagskveld i november. God start med nybakte foccaciamuffins, hjemmelaget  rotgrønnsakssuppe og Munkholm juleøl. Særlig god for Gunhild, som ikke hadde spist siden frokost! (Noen tar det å stille sulten til lesesirkel mer seriøst enn andre). Ved bordet snakket vi om barneoppdragelse. Hildes hjertesukk over en smårebelsk 15 åring i huset ble raskt overgått av Gunhilds større hjertesukk over sin 9 årings utskeielser på internett de siste dagene. Ellers hadde Hilde tatt til seg Sigrids råd om å holde seg til to glass akevitt i helgas lutefisklag, og Sigrid briljerte med sine kunnskaper om fatlagring av akevitt på sherryfat kontra cognacfat.

livetogdøden

Etter maten ble det bokprat. Vi synes Mo Yans roman «Livet og døden tar rotta på meg» er fascinerende, spennende og lærerik. At vi får beskrevet og lært om kommunismen og kulturrevolusjonen på en måte som vi umulig kunne ha tilegnet oss ved å lese ei historiebok om samme epoke, ser vi på som en ekstra gevinst. Første bok, «Eselmiserer», handler om godseierens Ximen Naos ulykkelige liv som reinkarnert esel på sin egen gård. Å gå inn i et dyrs måte å se verden på føles absurd og troverdig på samme tid. Det viste seg at alle hadde stusset litt over hvor synsvinkelen ligger og hvem som er fortelleren i andre bok, «En okses styrke». Da Gunhild kunne forklare at gutten med det store hodet også er en av fortellerne, ble alt med ett mye mer forståelig for resten av Leselyset. Vi ser fram til å lese tredje bok, «Svinestreker», og er spent på hvor synsvinkelen ligger denne gangen.

Gunhilds gjennomgang av menyen på Rica Bakklandet gjorde oss sikre på at Leselysets julebord må gå av stabelen der i år. Bord ble bestilt, og vi håper på et godt bord ettersom vi var så tidlig ute med reserveringen. Sigrid hadde tenkt strategisk når hun serverte suppe til middag. Hun hadde nemlig laget ei stor og mektig ostekake med sitron til dessert. Vi hadde plass til mer og kaka var god nok til å kunne tas med på doktorgradsdisputasen Sigrid er invitert til senere. Spørsmål som ble diskutert under kakespisinga var: Er det best å feire barnebursdager hjemme eller borte? Bør man sende med ungdommer alkohol for å unngå at de drikker hjemmebrent? Eller drikker de bare mer? Mye å gjøre før jul- i år igjen! Hvorfor? Kan vi lese ut hele boka til neste lesesirkel selv om vi egentlig ble enige om å lese fram til fjerde bok «Et hundeliv»?

For Leselyset: Hilde.

Reklamer

Nå leses: Livet og døden tar rotta på meg av Mo Yan

november 28, 2013

Hilde hadde meg seg følgende forslag:
Mo Yan (Nobelprisvinner i litteratur i 2012) var representert med hele tre bøker: Rødt korn, Livet og døden tar rotta på meg og Store Bryster og brede hofter. Heidi Linde: Nu, jävlar! Doris Lessing: Kjærlighetens teater. Sara Stridsberg: Drømmefakultetet.

Vinneren ble Mo Yan med Livet og døden tar rotta på meg. Vi gleder oss!


Kurtisanen fra Lucknow av Mirza Muhammad Hadi Ruswa

november 28, 2013

Denne søndagskvelden samlet Leselyset seg hos Gunhild. Hun hadde forberedt en middag som hun håpet ville falle i smak hos damene. Den bestod av lasagne, salat og hvitløksbaguetter, samt is og varme kirsebær til dessert. Grynt og smatt tydet på at hun traff blink. Diskusjonen rundt matbordet gikk rundt stort og smått og var som vanlig både hyggelig og interessant. Et pussig sammentreff er at også denne gangen hadde Hilde med seg en av Sigrids eiendeler som på merkelig vis har endt opp hjemme hos førstnevnte. Forrige gang var det en nisselue, denne gang en sykkellykt.

kurtisanen

Fokus for kvelden var for øvrig på den valgte boken; Kurtisanen fra Lucknow – beretningen om Umrao Jan Ada, som fikk en noe blandet mottagelse. Den regnes som den aller første roman som er utgitt på urdu. Kort fortalt handler boka om livet til en berømt kurtisane og poet. Umrao forteller om hvordan hun ble kurtisane og om opplæringen hun fikk i huset til Khanum Jan i Lucknow. Hun beskriver hverdagen, beilerne, festene, sorger og gleder etc. og gir oss et interessant innblikk i sine tanker og følelsesliv.

Alle mente den var noe tung å komme igjennom, selv med en del fengslende partier. Den hadde en del gjentagelser og noe som av en av damene ble benevnt som ”babbel”. ”Boka hadde ikke tapt seg nevneverdig om man hadde kuttet ca 150 sider”, ble også nevnt. Siste kapittel er en form for oppsummering av historien – noe man som leser setter pris på og gir boka en avsluttende ”schwung”.

Vi diskuterte en del rundt ordet ”kurtisane” og landet på at det kan beskrives som en form for geisha. Hvor stor del av yrket det seksuelle var er ikke godt å vite basert på boken, da dette ikke var mye omtalt. Det var desto større fokus på talenter som sang, dans, konversasjon og poesi.

Det står skrevet at denne boka tåler sammenligning med verdenslitteraturens store romaner, men dette var vi dessverre ikke enige i. Det er et bemerkelsesverdig liv som folder seg ut i boken, men det er ikke veldig godt ført i pennen. Vi fikk en mistanke om at oversetteren/-e kanskje ikke hadde vært helt heldig med alle aspektene i boka. Spesielt poesien som vekker slik oppsikt og beundring blant Umrao’s samtidige får oss til å heve våre øyenbryn. Dette var jo ikke all verden synes vi, men i boka leser vi at tilskuerne blir ekstatiske, og applauderer og lovpriser Umrao når hun opptrer med bl.a. følgende:

Min taushet ble min bane, aldri jeg formår
å utlegge min lidenskap så andre den forstår.

Vi velger å tro at originalen er langt bedre formulert enn dette.

Det er et interessant univers vi blir dratt inn i. Det fasinerer å få beskrevet et liv så langt fra vår egen erfaringshorisont og fra en annen tidsepoke. Vi funderer litt på hvordan alderdommen artet seg for disse kurtisanene. Ikke mye trygghet i den tilværelsen når man ikke er attraktiv lenger antar vi. Så fremt man ikke har enten funnet en mann til å underholde seg eller har egne oppsparte midler må man ty til tigging på gaten. Ikke så mye å se frem til altså.

For leselyset,
Gunhild