Usynlig av Paul Auster

desember 4, 2019

Denne gangen var vi litt bakpå med lesinga alle sammen, så bare et par dager før treffet ble det avklart av vi skulle lese til side 114, noe Gunhild glatt overså og leste ut boka. Det var nok lurt av henne, for nå, tre uker senere frister det ikke å starte på side 115….

Gunhild holdt kalaset, og diska opp med helt aldeles nyyyydelig fiskesuppe, focaccia og aioli. Vi ble sittende lenge ved matbordet, og forsynte oss flere ganger. Gunhild fortalte levende om Per Axels øye-dramatikk, og vi ble alle litt skuffet da han dukka opp uten den forventede sexy øyelappen. Ellers ble det snakka litt om kulde, el-bil og rekkeviddeangst.

Vi leser nok en gang en mannlig forfatter, og vi synes Auster har trekk som minner både om Camus og Houllebeq. Felles for de tre er vel at vi har litt problemer med å kjenne oss igjen i de kvinnelige karakterene. Neste gang må vi velge en kvinnelig forfatter!
Gunhild var nok den som var mest positiv til boka, hun hadde jo ikke klart å avslutte der avtalen var, og satt litt på nåler for ikke å avsløre for mye.
Vi følger Adam, som er en ung litteraturstudent i New York. Han kommer i kontakt med en eldre fransk gjesteprofessor, som tilbyr han nok penger til å starte opp et litterært tidsskrift. Dermed trekkes Adam inn i et underlig trekantforhold mellom professoren og hans unge kone, og kommer ut for både merkelige og grusomme hendelser.
Vi liker boka alle fire, og synes jo som alltid det er moro når det hentes litt handling fra biblioteksmiljø. Vi ble litt satt ut over kjærlighetshistorien med søsteren, den ble litt too much for oss… Men førte jo til litt diskusjoner. Er det den døde lillebroren som har ført de to så ekstremt tett sammen? Hvorfor kom skammen i ettertid?
Vi fabulerte lit over tittelen på boka, hvorfor Usynlig? Er det fordi Adam selv vil så mye men oppnår så lite? Han har ikke så stor tro på seg selv.

Kvelden ble avsluttet med en oppkvikkende samtale om umedelsomme og tiltaksløse ungdommer – alt var bedre før!

Sigrid


Nå leses: Usynlig av Paul Auster

oktober 28, 2019

De andre bøkene som ble foreslått var:
Nøkkerosene / Anne Helene Guddal
Alef / Paulo Coelho
Det går ikke over / Jakob Arvola


Underkastelse av Michel Houellebecq

oktober 28, 2019

Tirsdag 1. oktober samlet Leselyset sine tropper hos Sigrid. Sigrid hadde ‘lagt lista lavt’ og serverte Thaisuppe fra Kiwi med noen tilsetninger. Vi gledet oss over dette og fornyet vår aksept for lavtliggende lister. Neste gang får vi vel utdelt hver får porsjon med Fjordland kanskje?

Flere la merke til at Sigrid hadde noe krus stående på salongbordet som lignet mistenkelig på julepynt. Sigrid påsto skingrende at dette ikke var julepynt, og at grantrær og rådyr finnes i det fri året rundt for den som bare tar seg bryet med å se etter. Dette måtte vi bare akseptere, men likevel gjenstår spørsmålet om man bør ha såpass julepreget pynt stående på fremtredende plass utenom julehøytiden.

Vi beundret dessuten Sigrids nyinnkjøpte strikketøy, de særdeles velpleide grønnplantene og den hjemmesnekrede vedkassen som funklet ved ovnen der det brant koselig for anledningen. Vi snakket også om jobbskifter og selvfølgelig den store gjengangeren sykdommer og helseplager.

Gunhild kunne berette om sin nylige tur til Hamburg, hvor hun stort sett hadde spist seg gjennom oppholdet, kunne det høres ut som. Hun fortalte også særdeles levende og interessant om noen observasjoner gjort ved frokostbuffeten på hotellet. Vi andre ventet spent på at Gunhild skulle dra fram de obligatoriske bokmerkene med Hamburg-design, men til vår forferdelse meddelte hun (med tydelig skadefryd) at hun ikke hadde kjøpt bokmerker denne gangen. Heldigvis hadde Hilde med seg noen bokmerker fra Roma, som hun hadde glemt å dele ut sist vi hadde treff, så skuffelse ble ikke så stor som den kunne blitt.

 Ellers kunne vi konstatere at det generelt går nedover med synet til medlemmene i Leselyset. Da Sigrid skulle servere te tok det sin tid for enkelte å myse seg gjennom teposene. Sigrid prøver å skaffe til veie storskrift-te til neste gang. Gunhild klaget også over tørre øyne og brillebruk, og hun påsto at hun begynner å høre dårlig når hun tar på seg brillene. Vi andre valgte å ikke følge opp dette nærmere, men blikk ble vekslet i smug.

Man merket seg forresten også at Gunhild fornærmet Maris lille hund Tippy, som også var til stede, ved å antyde at hun var overvektig. Heldigvis viste hun litt taktfullhet, og sa det i et forsiktig tonefall, så det virket ikke som Tippy fikk det med seg. (Men Mari fikk det med seg, og hun kommer nok ikke til å glemme denne fat shamingen med det første.) Tippy hadde forresten bare fått vinterpelsen sin, så det var derfor hun så litt tykkfallen ut. Nemlig.

Vi snakket selvfølgelig også om boka:

Boka alle hadde lest denne gangen var Underkastelse av Michel Houellebecq. Vi synes generelt at det var en lettlest og underholdende bok. Men den etterlater ikke så veldig mye inntrykk. Vi ble ikke særlig provosert av boka. Det var vi i forkant litt spente på, etter alt vi hadde lest og hørt om både forfatter og bøker. Vi ble alle overrasket over den retningen hovedpersonen etter hvert velger for livet sitt. Men når det først skjer blir det i grunnen innlysende at det måtte ende slik. Han fremstår jo som en person som velger minste motstands veg. Og han er på leting etter ting i livet som han ikke finner hos prostituerte eller i klosterlivet. Til slutt blir en konvertering til Islam den åpenbare løsningen på alle problemene hans. 

Alle mente at hovedpersonen virker troverdig, det føles nesten som forfatteren skriver om seg selv. Den politiske utviklingen som skisseres i boka  fremstår uhyggelig hverdagslig. Beskrivelsen av det akademiske miljøet er underholdende. Vi undres over om franske akademikere er så voldsomt opptatt av kollegenes seksualliv som det antydes her. Det virker litt fremmed og merkelig for oss, men hvem vet med disse franskmennene…

Det er artig med en forfatter som bare sier alt mulig rett ut og ikke er opptatt av å være politisk korrekt, det setter vi pris på. Vi følte alle også at hovedpersonen i denne boka er litt i slekt med hovedpersonen i boka av Albert Camus som vi leste nå nylig. De har begge en observerende og aksepterende måte å møte verden på, som om de bare flyter med og betrakter seg selv og omgivelsene litt på avstand.

Dette var også en bok som ansporet til politisk diskusjon, og det er noe vi ikke har hatt så mye av i Leselyset gjennom årene.

For Leselyset:
Mari



Nå leses: Underkastelse av Michel Houellebecq

august 29, 2019

Mari hadde med seg 4 alternativer:
David Henry Thoreau: Walden, livet i skogene
Laurence Sterne: En følsom reise gjennom Frankrike og Italia
Ole Asbjørn Ness: Afenlandet
Michel Houellebecq: Underkastelse

Av disse var det Houellebecq som fristet mest. Særlig da vi oppdaget at den er kontroversiell fikk vi lyst til å lese den. Tykkelsen spilte nok også en rolle når sannheten skal sies…


Den fremmede av Albert Camus

august 29, 2019

Leselyset møttes hjemme hos Mari en varm kveld i slutten av august. Sigrid, Gunhild og Hilde kom kjørende i hver sin bil. Mari stod klar med vegetar-nachos og sultne som vi var satte vi oss raskt til bords. Nydelig vegetarmat, ingen savnet kjøtt. Vi kunne ikke huske sist vi var hjemme hos Mari og både ny sofa, nytt spisebord og et nytt (gammelt) skap ble beundret før maten. Sigrid hadde fått ny tatovering siden sist som forestilte verden, den ble selvsagt også beundret. Sommerferien er over, og noen syntes det var bedre å komme tilbake på jobb enn andre. Sigrid slo et slag for midtbyens tilbud ‘Endelig mandag – middag til 150,-‘ kanskje i et forsøk på å gå høsten og vinteren litt lysere i møte? Ellers ble vi under maten underholdt av to edderkopper i Maris vindu som vi tror drev på med kurtisering. Til dessert ble det bamsemums, sjokolade og te. Så til boka.

«Den fremmede» av Albert Camus: Vi likte den. Vi diskuterte hvilken rolle den litt skremmende, tilsynelatende likegyldige hovedpersonen Meursault hadde å si for leseropplevelsen vår. Vi prøvde å forstå hva Camus ville si oss med en mann som tydeligvis ikke lot seg affisere av alt det dramatiske som skjedde rundt han. Er Merusaults oppdrag å hjelpe leseren med å finne meningen med livet ved å slå seg til ro med det som oppleves som meningsløst og fremmedgjort? Boka kom ut i 1942 og vi mener den fremdeles er aktuell lesning. Vi synes det er rart å tenke på at giljotinen ble brukt siste gang i 1977 i Frankrike! Vi synes også det er rart at man oversetter samme bok så mange ganger til norsk, bare her satt vi med tre ulike oversettelser! Uttalen av ‘Camus’ hadde vi gjort oss tanker om på forhånd. Var det en klar ‘y’ eller mer en ‘u’? Gunhild googlet og vi lyttet til riktig uttale. Vi ble enige om at det var en mellomting mellom ‘y’ og ‘u’.

Boka vi nå skal i gang med er skrevet av Michel Houellebecq. Her var det også rom for undring over hvordan etternavnet skulle uttales. Gunhild måtte igjen ty til googling, og vi fant ut at ‘e’ skal uttales: Houellebecq. Neste gang skal vi være hos Sigrid, og hun har allerede planlagt at vi skal få servert hjemmelaget rabarbrasaft med ‘fuzz’. Dato er 1. oktober og vi starter kl sju. Gunhild skal ha med bok.

PS: Mari skriver! 😊

PS: Vi diskuterte pensjonisttilværelsen. Er det greit å bosette seg i vinterhalvåret i Thailand eller er det best å holde seg hjemme i kjente omgivelser? Kommer vi til å savne å måtte gå på jobben? Eller vil det føles helt greit å bare i et innfall kunne ‘dra til Herøy’? Her ble vi ikke helt enige om hvordan det vil føles.

Hilde.


Nå leses: Albert Camus: Den fremmede

juni 26, 2019


Hilde hadde med flere gode forslag: Dødevaskeren av Sara Omar, Med livet foran seg av Emile Ajar og Rebecca av Daphne du Maurier – men alle disse hadde Sigrid lest så da falt valget på Den fremmede av Albert Camus.


Marit Eikemo: Gratis og uforpliktande verdivurdering

juni 26, 2019



Leselyset møttes til kombinert lesesirkel og sommeravslutning på Olivia – faktisk på akkurat samme bord vi har sittet på ved en tidligere anledning! Lang tid og mye diskusjon ble brukt på husets lesestoff, menyen, og vi endte med fire forskjellige pizzaer. Alle var fornøyde, untatt ei som syntes bunnen minna mistenkelig om hardt flatbrød. Desserten levde opp til forventningene! Under maten ble det som vanlig snakket om mye og mangt, blandt annet sommerferieplaner og amerikanske matvaner – helt innafor på en italiensk spiseplass i Trondheim.

Etter hvert kom også Gratis og uforpliktande verdivurdering på bordet, og til skeptiske øyekast fra damen på nabobordet ble boka diskutert. Mari hadde ikke lest ut boka med den gode begrunnelsen “det vart ikkje”. Vi andre tre var enige om at boka var både fasinerende og vel verd å lese, selv om den var noe tung innimellom. Boka kretser rundt Hanne og ektemannen Andreas som lever det typiske småbarnslivet. Plutselig dukker drømmehuset opp for salg, et oppussingsprosjekt de absolutt hverken har kunnskap nok til å gyve løs på, ei heller økonomi til å kjøpe. Mens de planlegger og diskuterer blir Hanne mer og mer sikker på at det livet de lever nå ikke er det livet hun ønsker seg, og at alt vil ordne seg bare de får kapret drømmehuset. Boka tok på en fin måte opp hvor lett det er å sammenligne seg selv og sitt liv med andre, og en slags forventning om hvor en bør være i livet til enhver tid. Hannes venner er vel etablerte med villaer og hytte på fjellet, de har store barn og velordnet økonomi. De drar på turer som en Instagram-vennlige og har livet på stell. Hanne føler at sammenlignet med dem er ikke hun og Anders der de burde være, og legger skylden for det både på Anders, leiligheten og livet generelt. 

Hanne er vel egentlig en ganske usypatisk person synes vi, og både hun og Anders framstår som ganske egoistiske. De bærer begge på hemmeligheter som kommer fram i løpet av kvelden før budrunden starter, og vi synes kanskje Hannes var vel ekstrem.

Det er ganske fasinerende å se utenfra hvordan familiedynamikken er, og hvordan spesielt Hanne tror at bare det at de flytter kommer til å endre så utrolig mye. Huset blir på en måte et symbol på et nytt og bedre liv. Det er vel lite trolig at et nytt hus vil gjøre at deres personligheter endres så fundamentalt som Hanne ser for seg, og det er som å følge med på en kollisjon i sakte fart. 

Boka slutter åpent, og vi håper vel for deres del at de ikke fikk huset!

Sigrid