Mannen på balkongen av Einar O. Risa

oktober 28, 2018

Lesedamene møttes denne gang hos Hilde. To av damene var presis, den tredje ble forsinket grunnet Yoga på Midtsand. Etter ha presset kroppen gjennom «kråka» og happy baby» var også Mari klar for Hilde’s deilige Chili con carne. Det bugnet av både mat og drikke, og touchen med chili nachos ble berømmet. Under måltidet ble det kjent at to av damene hadde hatt en ‘eskapade’ lørdagen før. Strie strømmer av alkoholholdig drikker var involvert, samt sushi og en gjenglemt veske med unevnelig innhold. Det var konsensus om at dette var lovende takter, alder og helseplager tatt i betraktning.

Bokmerker skiftet hender etter at deltagere hadde vært så heldige å besøke både Malaysia, Polen og Borneo. Diskusjonen var innom deilige 80-tallsdesserter; englelapskaus, mandelkjernepudding, fløterand, sagogryn, sviskegrøt, riskrem m.fl. En mulig pensjonisttilværelse ble også nevnt, men det var en usikkerhet om når økonomien ville tillate det. For tidlig å glede seg ble vel konklusjonen.

mannen

Boka «Mannen på balkongen» av Einar O. Risa ble så gjenstand for oppmerksomhet. En hadde glemt slutten allerede, og ellers var det kommentarer på at den hadde vært både litt og veldig kjedelig. En satt med følelsen av at dette var en «oppskriftsbok» og at det virket som om forfatteren hadde vært på forfatterkurs. «M. Kanne & Søn» av samme forfatter var mye bedre ble det hevdet. At to av hovedpersonene het Per og Peter vitnet om dårlig fantasi og slapphet synes vi. Det ble for likt og det var lett og blande dropsene underveis. Boka føltes som mye av det samme hele veien. Symbolbruken forstod man jo. Stillaset og frykten for å bli stengt inne. Hvorfor Per hele tiden vil stå på balkongen, men kviser seg for å gå tur. Vi damer syntes boka ble for uengasjerende, den fenget ikke oss, og vi klarte ikke å leve oss inn i handlingen. Skuffende! Vi har lite empati med tiltaksløse Per og de halvkvedete visene vi blir servert. Hva er egentlig vitsen med boka spør vi oss. Ja, ikke vet vi! Bra at den er tynn da. Boka skildrer et traurig pensjonistliv, et stort ingenting som munner ut i ingenting. Bare stagnasjon og mimring. Vi konkluderer med at «Vi skal ikke bli sånn».

Gunhild