Kurtisanen fra Lucknow av Mirza Muhammad Hadi Ruswa

Denne søndagskvelden samlet Leselyset seg hos Gunhild. Hun hadde forberedt en middag som hun håpet ville falle i smak hos damene. Den bestod av lasagne, salat og hvitløksbaguetter, samt is og varme kirsebær til dessert. Grynt og smatt tydet på at hun traff blink. Diskusjonen rundt matbordet gikk rundt stort og smått og var som vanlig både hyggelig og interessant. Et pussig sammentreff er at også denne gangen hadde Hilde med seg en av Sigrids eiendeler som på merkelig vis har endt opp hjemme hos førstnevnte. Forrige gang var det en nisselue, denne gang en sykkellykt.

kurtisanen

Fokus for kvelden var for øvrig på den valgte boken; Kurtisanen fra Lucknow – beretningen om Umrao Jan Ada, som fikk en noe blandet mottagelse. Den regnes som den aller første roman som er utgitt på urdu. Kort fortalt handler boka om livet til en berømt kurtisane og poet. Umrao forteller om hvordan hun ble kurtisane og om opplæringen hun fikk i huset til Khanum Jan i Lucknow. Hun beskriver hverdagen, beilerne, festene, sorger og gleder etc. og gir oss et interessant innblikk i sine tanker og følelsesliv.

Alle mente den var noe tung å komme igjennom, selv med en del fengslende partier. Den hadde en del gjentagelser og noe som av en av damene ble benevnt som ”babbel”. ”Boka hadde ikke tapt seg nevneverdig om man hadde kuttet ca 150 sider”, ble også nevnt. Siste kapittel er en form for oppsummering av historien – noe man som leser setter pris på og gir boka en avsluttende ”schwung”.

Vi diskuterte en del rundt ordet ”kurtisane” og landet på at det kan beskrives som en form for geisha. Hvor stor del av yrket det seksuelle var er ikke godt å vite basert på boken, da dette ikke var mye omtalt. Det var desto større fokus på talenter som sang, dans, konversasjon og poesi.

Det står skrevet at denne boka tåler sammenligning med verdenslitteraturens store romaner, men dette var vi dessverre ikke enige i. Det er et bemerkelsesverdig liv som folder seg ut i boken, men det er ikke veldig godt ført i pennen. Vi fikk en mistanke om at oversetteren/-e kanskje ikke hadde vært helt heldig med alle aspektene i boka. Spesielt poesien som vekker slik oppsikt og beundring blant Umrao’s samtidige får oss til å heve våre øyenbryn. Dette var jo ikke all verden synes vi, men i boka leser vi at tilskuerne blir ekstatiske, og applauderer og lovpriser Umrao når hun opptrer med bl.a. følgende:

Min taushet ble min bane, aldri jeg formår
å utlegge min lidenskap så andre den forstår.

Vi velger å tro at originalen er langt bedre formulert enn dette.

Det er et interessant univers vi blir dratt inn i. Det fasinerer å få beskrevet et liv så langt fra vår egen erfaringshorisont og fra en annen tidsepoke. Vi funderer litt på hvordan alderdommen artet seg for disse kurtisanene. Ikke mye trygghet i den tilværelsen når man ikke er attraktiv lenger antar vi. Så fremt man ikke har enten funnet en mann til å underholde seg eller har egne oppsparte midler må man ty til tigging på gaten. Ikke så mye å se frem til altså.

For leselyset,
Gunhild

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: