Ruben Gallego: Hvitt på svart

Leselyset har igjen vært samlet til litterær dyst. Boken vi snakket om var Hvitt på svart av Ruben Gallego

 Alle hadde lest boka, og dommen var samstemt: Denne boka satte vi stor pris på. Historien den forteller er sterk og tankevekkende, og til alt overmål er den hentet rett ut fra virkeligheten. Forfatteren ble født i Moskva i 1968 med cerebral parese. Da han var ett år gammel ble han tatt fra moren og sendt på barnehjem, moren fikk beskjed om at han var død. Så fulgte en oppvekst på ulike barnehjem, og til slutt på gamlehjem, før han som ved et mirakel ble reddet ut. Boken forteller i korte episoder fra denne oppveksten, både hans egne opplevelser og skjebnen til andre mennesker i omgivelsene. Etter hvert får vi også noen drypp fra livet hans etter institusjonene.

Hvitt på svart er ei lettlest og underholdende bok til tross for sitt dystre tema. Gjennom boka har vi fått høre om hjerteskjærende enkeltskjebner og om hårreisende forhold på russiske institusjoner. Men Gallego har en fin måte å framstille ting på, han har valgt å fokusere på håpet, kampen og styrken som gjør et handicappet barn istand til å holde ut, klamre seg fast, klare seg mot alle odds. Han framhever barnet som en helt, ikke et offer. Boken beskriver rystende forhold, men den beskriver også vennskap, kjærlighet og humor. Gallego skriver: Et barn trenger slett ikke mye for å bevare kjærligheten til verden i seg, for å vokse og modnes: en fleskebit, et brødstykke med pølse, en håndfull dadler, blå himmel, et par bøker og et varmt menneskelig ord. Det er nok, det er mer enn nok.

Vi likte den nøkterne og kortfattede stilen. Det hadde vært fullt ut forståelig om Gallego ble fristet til å tvære ut det triste, men det gjør han ikke. For oss føltes det greit å kunne lese om dette uten å måtte sitte og gråte over boka. Når han velger å ikke utbrodere kan det selvsagt ha noe å gjøre med at han sitter og skriver med bare to fungerende fingre. Det faller sikkert naturlig å komponere stramt… Uansett, resultatet er vellykket.

Det har vært sagt at Hvitt på svart er vanskelig å plassere innenfor en sjanger. Det må vi si oss enige i. Men det føltes aldri som noe savn med en sjangermerkelapp, boken fungerer utmerket som den er. Det eneste vi var litt misfornøyd med var at vi etter endt lesning følte en del informasjon manglet. Hva var det egentlig som skjedde da han unnslapp institusjonslivet? Og da han klarte å bli gjenforent med familien? Her merker vi noen små hull som gjerne skulle vært fylt. Det er jo tross alt dette vi sitter og lengter innbitt etter, og så er han liksom plutselig bare ute og fri, sammen med familien… Vi skulle gjerne vært med hele veien!

Hvitt på svart er vinner av den russiske bookerprisen.

Det sosiale:

Gunhild serverte en meksikansk tomatsuppe med kylling. Til dessert fikk vi is med varme kirsebær. Suppen var virkelig tipp topp, så her kunne måltidets terninger fort ha trillet til en sekser, men akk, når det kom til desserten hadde Gunhild vært noe skjødesløs. Det var en klar oppfatning rundt bordet at hun burde ha husket å ta ut isen fra fryseren litt tidligere slik at den kunne oppnådd en mer optimal konsistens før servering. Vi kan bare håpe at hun nå har lært, og det vil nok bli muligheter til å rette opp inntrykket ved en senere anledning…

Rundt bordet snakket vi om skiturer med barn, ferieturer og observasjoner av amerikanere, diverse kino- og teaterbesøk… Ettersom Gunhild har hatt bursdag siden sist var det også gaveoverrekkelse, og hun er nå lykkelig eier av et nytt par øredobber og et nytt fiskeskjelett. Hilde syntes visst det var på tide å trappe opp litt på bokmerkekjøpingen, og hun delte ut ikke mindre enn to bokmerker til hver fra sine reiser. Undertegnede er nå overrasket på en glad måte over å eie ett med delfiner og ett med Elvis Presley.

Det har forresten blitt en tradisjon på våre treff at Hilde engstelig stiller spørsmålet: Hvem er det som har med bøker i dag? Og at Sigrid på en lett refsende måte forklarer gangen i dette for henne. Vi som ventet spent på en gjentakelse av scenariet ble ikke skuffet denne gangen heller.

Det ble en travel kveld, for i tillegg til den vanlige spisingen, sludringen og (selvsagt) bokpraten, måtte vi jobbe oss gjennom noen svært trettende spørsmål i forbindelse med en gjesteopptreden i det populære tidsskriftet Allers. Vi måtte også ta nye bilder i den forbindelse, og det avstedkom en del oppstyr. Til slutt endte vi i dobbeltsenga med Gunhilds samboer som fotograf. Får se om det blir godkjent av redaksjonen. ;o)

For Leselyset: Mari

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: