Denne boka var det litt delte meninger om i Leselyset. Gunhild og Sigrid likte boka godt og syntes den var både fascinerende, spennende og interessant. Mari og Hilde var ikke like begeistret. Fulle av skepsis fremmet de en mening om at boka legger opp til ting som det til syvende og sist ikke blir noe av. Plutselig slutter den bare, eller begynner på nytt, og vi er ikke blitt så veldig mye klokere.
Og hva blir det til med denne historien i historien som vi delvis gjøres kjent med? Det er mulig vi hadde forstått mer av dette hvis vi hadde kjent bedre til Austers øvrige bøker.
Vi trodde alle at utbyttet av denne boka ville vært betydelig større hvis vi på forhånd hadde lest andre bøker av Auster. Den later til å basere seg stort på gjenkjennelseseffekten, og et storfan av forfatteren vil sikkert finne glede i å sitte og humre gjenkjennende hver gang en kjent figur dukker opp eller intertekstualiteten gjør seg gjeldende på andre måter. Mange liker jo å hygge seg med denslags. Men siden dette er vår første Auster-bok ble lesningen kanskje mer som en selsom sniktitt inn i forfatterskapet, og for noen av oss svarte det ikke helt til forventningene.
Men vi kunne likevel godt tenkt oss å lese mer av Paul Auster. Han skriver jo godt, og vi ble bevisst på bøker fra forfatterskapet som det later til at man burde ha lest.
Auster er visst kjent som en postmoderne forfatter, og dette blir også tydelig i Reiser i skriptoriet. Her leker han med (eller dekonstruerer?) romansjangeren, men likevel i romans form. Og han lar boka på en labyrintisk sirkelaktig måte tematisere seg selv.
Det er naturlig å lese boka som et litterært eksperiment på flere nivå. Den fysiske boka kan ses som en dykkerklokke hvor forfatteren stenges inne og senkes inn i sitt eget skrevne univers, ned i et fiktivt eksperiment. Her møter han en rekke karakterer, og vi forstår at det er Austers egne romanfigurer som slentrer innom, så da er kanskje hovedpersonen Auster selv? Men det er han jo egentlig ikke, han er en ny skreven skikkelse som Auster selv sitter i virkelighetens verden og komponerer. Likevel er mr. Blank en aldrende forfatter som later til å være stengt inne i sin egen fiksjon, i et rom mellom to permer. Når han ser taket over seg ligner det et hvitt ark… Og han kommer aldri så langt som til å sjekke om døra til verden utenfor er stengt for ham. Medisineringen han selv har foreskrevet gjør at han ikke vet om noe annet enn eksperimentets fire vegger, lite drypper inn av ballast fra livet utenfor. Og medisineringen er nødvendig for at eksperimentet skal fungere, selv om mr. Blank misliker det. Skal vi forstå det slik at forfatteren får smake sin egen medisin? Når han blir skrevet inn i en bok og aldri kan slippe ut opplever han hvordan figurene han selv har skapt har det. Dette blir jo svært tydelig i bokas siste sider. Når boka er over starter den bare på nytt ved neste lesning.
Tittelen på boka underbygger hypotesen om at dette er et slags dykk inn i forfatterens fiksjoner, men det må vel sies at eksperimentet ikke fører så veldig mye med seg, det skummer litt i overflaten av de grenseløse skrevne univers.
Et spørsmål som melder seg er om hovedpersonen har vært slem. Vi får ikke vite konkret hva han har gjort. Men det demrer etter hvert at han sannsynligvis har skrevet bøker om disse karakterene, og kan man si at en forfatter gjør onde ting når han skaper en fiksjon og lar karakterene sine gjennomgå? De karakterene han møter i eksperimentet later til å ha motstridende meninger om dette. Sannsynligvis ut fra hva de selv har vært utsatt for. Det kan jo ikke vi vite siden vi ikke har lest andre bøker av Auster.
Hilde mente hun kjente igjen Samuel Beckett i boka, og det viste seg også at Beckett har hatt inflytelse på Paul Auster. Hilde var selv fornøyd med å ha fått øye på dette, og hele Leselyset gav uttrykk for sin beundring. Vi andre hadde visst ikke lest Beckett og måtte se oss slått i denne omgangen.
Sigrid kommenterte at omslaget på boka er fint og passende, og det var enighet om at vi i det siste har lest mange bøker med smakfulle omslag.
Oppummerende kan man si at dette er en bok vi synes det er nyttig å ha lest. Og det er jo alltid artig med slike fortellinger i mange lag som på mange måter konstruerer seg selv som en gåte. Som sagt, noen av oss var mer positive enn andre. Boka ble også karakterisert som en typisk gammelmannsbok, og noen av oss føler vel til syvende og sist ikke helt at den innfridde.
Sosialt:
Lesesirkelen var hos Gunhild denne gangen. Hun serverte lasagne med hvitløksbrød og salat. Nam nam! Etterpå fikk vi meske oss med et utvalg sjokolade. Sigrid hadde forsket litt på en av dem som var med sitron og ingefær, og hun delte raust resultatene med oss. Den passer visst veldig godt til både sjampanje og rødvin. Vi noterte oss dette og tar det med videre på livets vei.
Vi diskuterte Halloweenfeiringa som er under oppseiling. Kjønnsroller i oppveksten, reiseplaner, adventskalendere og opphopning av sosiale tildragelser i førjulstida ble også lagt under lupen. Vi ble dessuten oppdatert på Sigrids bilproblemer. Hun har nylig fått oppleve det vi alle frykter, at bilen plutselig skal gå til streik mens man sitter der og kjører. Dette gjorde at hun måtte sitte på med Mari for å komme seg til og fra lesesirkel. Hilde måtte også sitt på med Mari, men der var årsakene mer diffuse. Mari skal nok plage dem med dette ved en senere anledning. Nye bokmerker fra Venezia og Graz ble delt ut og fotografert, og Leselysets julebord ble også plottet inn på kalenderen.
For Leselyset: Mari
Lesesirkelen Leselyset 