Medmenneske av Olav Duun

duunDenne boka var ingen stor hit hos Lesesirkelen Leselyset. De negative kommentarene kan grovt deles i to kategorier: de som gikk på det språklige og de som dreide seg om det innholdsmessige.

Språket var selvfølgelig gammeldags dialektpreget nynorsk som gav en del motstand selv for oss som sitter med trønder- og nordlennings-kompetanse. Og ordvalget er ikke akkurat av det lettbeinte slaget. Hver gang karakterene åpner munnen kommer det ut noe skjebnetungt.

Når det gjelder innholdet så var det ikke akkurat noen fornøyelse å bli kjent med Olav Duuns karakterer. Det var bred enighet om at dette er ei træg og traurig bok som skildrer triste mennesker på trasige plasser. Og at disse menneskene (særlig Ragnhild) besitter en enestående evne til å tolke ansiktsuttrykk. Eneste lyspunktet er jo Ragnhild, men hun er til gjengjeld beskrevet som en slik lysets engel at hun virker for god til å være sann.  Og dessuten, når vi ser vår forbitrelse under ett er det ingen overdrivelse å si at vi er firedobbelt forbitret over den uforstand hun utviser når hun står fram og dermed må forlate sitt lille barn. Alle var jo godt fornøyd med at dustedævelen Didrik var død, så hvorfor lage mer tragedie ut av det? Vi fant grunn til å sette spørsmålstegn ved Olav Duuns innsikt i kvinnepsykologien. Det ble konstatert at Ragnhild har likhetstrekk med andre (etterhvert tallrike) selvoppofrende kvinner vi har lest om i lesesirkelens historie. Vi ble også skuffet over måten Håkon tedde seg på overfor henne. I-di-ot! Men Duuns hensikt er vel å vise at ugjerninger som mord aldri kan føre noe godt med seg, så da får det heller være at han lar karakterene oppføre seg litt merkelig…

Det er ikke til å komme utenom at boka var en smule kjedelig, men den tok seg litt opp omkring det punktet da Ragnhild endelig fikk smelt ei øks i skallen på svigerfaren. Det kunne kanskje vært interessant å se hvordan det utvikler seg videre, men vil det være verdt all begrædelsen å lese to bøker til i samme dur (eller skal vi kanskje heller si moll…)? Lysten til å lese videre fordelte seg slik: Mari og Sigrid ville ikke lese mer mens Gunhild og Hilde kanskje (noe motvillig) kunne tenke seg det. Hvis jeg ikke husker feil. Det som vakte litt oppsikt var at Hilde mener det finnes et fjernsynsteater som beskriver hendelsene i denne serien, og at hun utvilsomt ville være istand til å se det hvis hun skulle komme over det. Dette kunne vi andre bare riste bedrøvet på hodet av.
Ellers kan det nevnes at coveret på denne boka også ville stille sterkt i en eventuell Leselyset-konkurranse om styggeste bokcover.

Kort oppsummert: Boka var sikkert bra, men heldigvis var den ikke så lang. Fnis.

Det sosiale:
Lesesirkelen ble avviklet hjemme hos Sigrid, selv om det egentlig var Hilde sin tur. Sigrid serverte en ny rett: Laksegrums på en seng av spinat med hvitløksbrød og perfekt tilberedt ris. Vi smasket det i oss med stort velbehag og alle vil gjerne innlemme retten i sitt eget repertoar.

Alle var tilstede + 4 mndr gamle Kaia Marie som fikk velfortjent oppmerksomhet for sin nusselighet og sine hårete ører. Vi beklaget oss mye over at det har tatt så lang tid for oss å treffes denne gangen. Mari hadde ikke sett Hilde siden før jul, og måtte se på bilen for å kunne identifisere henne da hun ankom. Da skylden for denne forsinkelsen skulle plasseres kom vi fram til at det var skylddeling mellom Sigrid og Hilde, og at Gunhild og Mari ikke kunne klandres denne gangen.

Vi fikk sett bilder fra Sigrids reise og beundret (nesegrus) alle de skreddersydde vietnamesiske nyanskaffelsene hennes. Hilde rapporterte fra bibliotekmøtet i Bergen der hun hadde vært tilstede. Hun hadde møtt en del gamle kjente der, noe som fikk oss til å dra fram album fra studietiden og knise litt over dem. Vi har visst forandret oss litt ser det ut til. Ellers kom det for en dag at Hilde har drøyet med å anskaffe nye marsjstøvler og det ble en del debatt omkring hvorvidt hun bør kjøpe nye eller heller satse på en annen modell. Mari opplyste om at hun for sikkerhets skyld allerede har kjøpt nye maken til de gamle, men at de er blitt ubillige siden sist. Kanskje vi kan ha en avstemming her på bloggen? Bør Hilde kjøpe forsvarets marsjstøvel eller finne en annen fritidssko?

Det var det for denne gang! Det hadde vært hyggelig om vi fikk noen innspill fra andre som har lest denne boka… Sikkert mange der ute som liker den bedre enn vi gjør.

For Leselyset: Mari

9 Responses to Medmenneske av Olav Duun

  1. Eskil sier:

    Vel, det er en treg bok. Den er langdrøy og språket kan være vanskelig til tider. Jeg har selv en fordel ved å være trønder, så jeg får i meg teksten uten å må slå opp hvert enda ord. Men Olav Duun skriver litt dypere enn du/dere mener han gjør. Han prøver å gi ett poeng med: «Det vonde drep en ikkje med øks» Selv om noen oppfører seg som en dritt eller sjefen din mobber deg på jobb, så er det ikke den riktige veien å gå ved å ta livet av / banke opp fyren!? Da er du plutselig ikke veldig mye bedre enn drittsekken selv.

    Det at Håkon er veik, det er det ingen tvil om. Han skuffer alle i slutten, men han mener også at man ikkje skal drepe det onde med øks, at mord fører ikke noe godt med seg. Han skifter jo faktisk mening etter å ha fått litt mer innsikt, men da er det forsent. Ragnhild håpte jo at Håkon ville bli glad over å endelig ha Didrik ut av veien.. Men når han ber henne gi seg over til lensmannen, da blir hun innvendig ødelagt. Det hun stod for ble knust på flekken og hun så ingen annen råd enn å gjøre som Håkon sa, nemlig å gi seg over til lensmannen.

    Olav Duun er en karakter forfatter. Han er veldig flink på å få fram karakterene i bøkene, som de er, positivt og negativt. Og i medmenneske viser han hvordan disse karakterene oppfører seg i motgang. Det var sikkert veldig enkelt for dere og si at Olav Duun har dårlig innsikt i kvinnens psykologi, og ikke at jeg kan kalle meg proff heller, men hvordan ville dere reagert om Svigerfaren deres hadde stått der og sagt at han vil drepe forloveden og selge stavsund, ja at han like godt dreper alt som kommer i veien for hans planer? Ragnhild ser på seg selv som den som skal redde hverdagen og personene på Stavsund. Og når hun hører de ordene ser hun ingen annen råd enn å slå han i hjel.. Og joda, Didrik hadde fortjent det, men moralsk sett… Å ta et liv? Den er litt drøy. Se på dere selv i perspektivet at dere ville drept svigerfaren når han sa de ordene, ville dere ment «det var fortjent»?

    Jeg håper dere ser mer i Olav Duuns bøker enn masse kliss og kjedelig dialog, han har mer i seg enn det og er en flott forfatter. Håper dere svarer på denne komentaren og at dere får litt mer innsikt, send gjerne en mail ;P Eskil

  2. Gunhild sier:

    Etter å ha mottatt lakseoppskriften fra Sigrid ble den hastig utprøvd allerede uken etter. Den var en stor suksess! Nam, nam….

    Lille Kaia begynner forresten å komme seg nå, etter den sjokkartede opplevelsen det var å bli introdusert for en forsamling av kritikkglade fruentimmer som mesket seg med Duun’s dypdykk i tristesse. Hun har også tilsynelatende klart å fortrenge alle verbale angrep og «nuskete» kommentarer om emnet kroppsbehåring… eventuelle senskader fra gjestevisitten kan man på det nåværende tidspunkt bare gjette seg til.

  3. Mari sier:

    Svar til Eskil.
    Veldig hyggelig av deg å kommentere på bloggen vår! Interessant å se hva du sier også. Vi hadde jo en anelse om at mange ville synes at fokuset vårt ble en smule negativt… Men en bok vil jo adri kunne få den analysen den egentlig fortjener i de korte innførslene på bloggen vår. Det blir bare oppsummeringer av hva som kom fram da vi diskuterte boka. Som det står i bloggen så er vi klar over at Duuns hensikt er å vise at mord aldri kan være noen god løsning på et problem. Og det er jo et helt greit tema. Men Ragnhild var i en vanskelig situasjon og da må vel forståelse og tilgivelse og vurdering av omstendighetene også komme inn i bildet… Når vi setter spørsmålstegn ved Duuns innsikt i kvinnepsykologien mener vi ikke at det er usannsynlig at hun skulle komme til å drepe svigerfaren, det vi mener er usannsynlig er at hun skulle gi opp så lett i møte med Håkon etterpå. Vi mener at hun ville ha kjempet med nebb og klør for å få være sammen med barnet sitt, og her sitter vi med en viss kompetanse siden flere av oss selv er småbarnsmødre :o) Det er mulig du misforsto oss litt her. Ellers er vi på det rene med at dette er ei bra bok, og den hadde sikkert føltes enda bedre hvis vi hadde lest to bøker om boka etterpå, men likevel gjenstår faktum: Den var nokså kjedelig og trøstesløs lesning for oss.
    Til slutt vil jeg anbefale deg å prøve ut Sigrids lakseoppskrift og jeg håper du vil kommentere på flere av de bøkene vi har lest!

  4. Eskil sier:

    hehe^^ hadde jeg hatt en lesesirkel, så hadde vi nok ikke analysert alle rett igjennom vi heller. og jeg har vel bare å bøye meg i støvet for deres innsikt i forhold til min, med min korte livserfaring på 16.. så har jeg ingenting å stille opp med..

    Nå har ikke jeg lest et Dukkehjem.. så jeg skal vel streng tatt ikke uttale meg, men nora reiser jo fra hjem og barn hun også.. Amalie Skram hadde vel litt samme synet, uttaler jeg meg feil hær. så stopp meg med en gang..

    Håkon liker ikke at Ragnhild tar i barnet mot slutten, (var det johan?) nei jeg husker ikke, lenge siden jeg har lest den nå. Og ja, jeg misforstod vel en smule.. Det virket ikke som om de var så veldig nære ungene sine den gangen, så jeg tenkte ikke det stod så høyt, selvsagt, et barn er et barn, men det var litt annerledes den gangen, også fikk man jo som regel 5 – 7 barn… Det var den evige kjærleiken jeg sa min mening om der oppe.

    Til slutt vil jeg si det var fint at noen har noe om Duun i det hele tatt, ikke veldig vanlig. Og Sigrids lakseoppskrift skulle jeg gjerne prøvd ut! Men, igjen, med min korte livs og spesielt matlagins erfaring*hehe* i dette tilfelle er jeg redd jeg ville ødelagt litt av renomèet til oppskriften, så det får bli til en gang ;D

  5. rønnaug sier:

    Hei!
    Jeg er pensjonert bibliotekar og kom tilfeldigvis over denne siden. Jeg leste «Medmenneske» som ung og syntes boka var fantastisk. Jeg så oppsetting på Norske Teater i 1961 og har senere sett tvteater. Det var noe med natur og miljøskildring som grep meg. Det rurale miljø var jeg kjent med fra egen oppvekst.Jeg husker ikke boka i detalj og makter ikke komme med ytterligere kommentarer.
    Det moret meg å se gruppens innspill.
    Generasjonskløft?

  6. Thomas Meyer sier:

    ..kunne ikke dy meg:-)

    • Mari sier:

      Hehe! Takk for kommentaren. Dette illustrerer jo poengene våre godt!
      Hilsen Leselyset

      • Thomas Meyer sier:

        tja, jeg liker Medmenneske. Dystert, vondt og ellers slik man forventer av nyrealismen.
        Hvis man vurderer dette verket, og fjernsynsteatret for den del, for hva det er, så kan man vanskelig støtte den negative omtalen fra enkelte lesere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: